Ventekompetanse…

942d0188-7c50-4eaa-8eb5-0765766abf8fOg så… var jula rydda bort. Hos oss skjer det alltid en liten uke etter nyttår. Ikke på en fast dag; så nøye er det ikke. Men nå er det gjort – og det er godt. Det også. Det er en ”tid for å rive ned og en tid for å bygge opp,” sa han som også lærte oss at ” det er en tid for alt”.

For mange skjer ”nedrivinga” allerede i romjula. Da er de inderlig lei juletre og julepynt. Ikke så rart, tenker jeg, når begge deler kom på plass første uka i desember. Dem om det. Jula har flyttet seg for de fleste det siste tiåret. Det er ikke bare julemarsipanen som dukker opp tidlig. I kampen om publikum og kunder tilbys vi julekonserter og julemarkeder allerede i november. Det ser ut til at hele den store markeringen avsluttes med et par høytidsdager omtrent på den tida da vi andre – som muligens utgjør et mindretall – har gledet oss over våre julepyntede hus noen få dager og befinner oss midt i festen mens vi snakker om både fjerdedag og femtedag.

Hva vi gjør i desember? Markerer advent. Det er i hvert fall det vi forsøker å gjøre. Tenner ett og ett lys – og venter. Forsøker å la det jula handler om få sitt fortjente fokus som noe vi gleder oss til i nær framtid – sammen med gode tradisjoner. Jeg tillater meg å tenke at de som stuper direkte inn i jula – selv om det ytre sett handler om noe så uskyldig som et pynta tre og julegardiner – går glipp av noe som vi trenger i vår tid. Ventetid.

Vi er ganske dårlige på nettopp det i vårt samfunn, tenker jeg. Mangler kompetanse på å vente. Gir etter for utåmodigheten. Ting må skje fort. Nå. Joda, vi verdsetter slowfood og stadig flere av mine facebookvenner har, om jeg tolker bilder fra denne høsten rett, lært seg kunsten å bake lefser de seinere årene. Gamle kunster får sin renessanse og bruktbutikkene går så det griner. Jeg tolker det i flere retninger, men en av dem handler om at vi jakter på en slags enkelhet. Travelhet er et begrep som ser ut til å gi status den ene uka og skal bekjempes den neste.

Vi lengter etter mer tid, ro og fred, men ser ut til å mangle evne til å avstå fra materielle goder eller ta den tida som trengs for å spare til det vi måtte ønske oss. Jeg er selv ikke noe unntak, men jeg forsøker å få til en slags bevissthet rundt den livsstilen jeg til enhver tid velger. Derfor trenger jeg advent. Nå betyr ikke det ordet ”ventetid”, slik mange tror. Ordet peker hen på ”Herrens komme”, men tiden er en ventetid. Ikke i samme grad som før i tida, da det var en slags faste før festen. Men en forberedelsestid, det er det fremdeles. Sånn sett har vi alle advent…

Og så er det altså at jeg tenker det har en ekstra effekt – i hvert fall for meg – å holde tilbake det jeg gleder meg så veldig til: Å få juletreet og resten av julepynten på plass. Det skjer først tett opp i julaften. Før første søndag i advent gjelder noen selvkomponerte regler som jeg pent må følge: Julemusikken må pent vente til da, for eksempel. Og først da kommer adventstakene, julestjerna og noen få engler på plass. Punktum. Så får de som mener jeg ikke henger med på det som er ”helt vanlig nå”, mene at jeg er en utviklingsmessig sinke. Det får så være. Jeg innrømmer at tradisjoner er viktige for meg. Noen i hvert fall. Men akkurat dette handler egentlig om noe mer. Jeg vil temme min egen utålmodighet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s