Jul!

Jeg er julenostalgiker, ingen tvil om det. Det betyr ikke at jeg ikke kan endre på noen tradisjoner eller at jeg har innbitt motstand mot å prøve noe nytt. Jeg finner bare usedvanlig stor glede i de små og store øyeblikkene som åpner forhenget mot gode minner fra barndommen og årene som har gått.

I ettermiddag skal jeg for eksempel hente julegjester på stasjonen. Det gleder jeg meg til. Og henter fram minner fra min barndom da pappa og jeg hentet en barnløs grandtante og grandonkel på Drammen stasjon. Vi var alltid mange på julaften, og de kom ofte til oss. Med toget fra Oslo – og jeg stod forventningsfull på perrongen mens det snødde. Jeg innbiller meg i hvert fall at det alltid gjorde det. Pappa hadde frakk og hatt. Det var det ingen innbilning. Det hadde han alltid i min barndom. Jeg hadde fått ventepakke på formiddagen og skulle snart skule spent på de store posene fra hovedstaden med pakker til oss alle. I min verden var Oslo-pakkene finere enn de med lokal opprinnelse. Uansett; Vi var ute i god tid (jeg vet hvor jeg har det fra), og så kom de. Anstigende. Hun med kåpe med pelskant. Full av liv – og med kommentarer som ikke alltid var innom hodet før de kom ut av munnen. Han med kalosjer og stokk med sølvhåndtak. Streng og tilsynelatende humørløs, men alltid med en godtepose i lomma. Jeg elsket det…

Trygge voksne bevarer den barnlige gleden gjennom hele livet 

I dag kommer det garantert ikke til å snø. Ikke kommer jeg til å stå på perrongen heller. Jeg vil stå på korttidsparkeringa ved spor 19. I god tid og med mobiltelefonen i nærheten sånn at gjestene finner meg. Det blir så fint å ta imot dem, selv om lite blir helt som den gang da. Toget kommer til og med motsatt vei. Fra Drammen denne gang. Jeg gleder meg på en annen måte enn da jeg var barn. Forventingene er annerledes hos oss voksne. Det handler så mye mer om at de som kommer skal ha det bra. Trives. Få en god kveld. Ser mer fram til samtalen rundt bordet enn pakkene etterpå, selv om det fremdeles er hyggelig. Det blir mer ro over denne kvelden.

I barndommen ble tålmodigheten testet til det vanvittige av at pappa, onkel og ikke minst grandonkelen fra Oslo måtte hvile etter maten – FØR pakkeutdelinga. I mellomtiden skulle oppvasken gjøres unna. For hånd, for i mitt barndomshjem var det aldri oppvaskmaskin. Grandtanten fra Oslo vasket gjerne opp, men jeg var ikke store jenta før jeg forstod at det var om å gjøre å forhindre det. Hun var av den litt uvørne typen, og det gikk fort et glass eller to om hun ble stående ved kummen.

Jeg har gode juleminner. Det handler ikke om at vi var – eller er – en vellykket eller friksjonsfri familie. Jeg var bare så heldig at det var noen trygge voksne rundt meg som brukte ressursene sine på en god måte i juletiden. Som lot uviktige ting ligge, holdt alkoholinntaket på et anstendig nivå og var rause med små og store.

Det er jeg takknemlig for på årets mest sårbare dag. Det er arven og inspirasjonen min. Og min bønn for jula og året som kommer; At jeg – og vi – får være trygge og rause voksne for folk i vår nærhet.