Humla suser…

De siste dagene har ikke vært de mest effektive hos oss. Det var heller ikke meningen. Gemalen har ferie – og for hans del betyr det først og fremst muligheten til å sove litt lenge og nyte planløse dager. Mitt behov har også vært å lade batteriene etter forrige ferieøkts sosiale stunt. Som vi har nytt hvert sekund av, la det være sagt.

Vi har med andre ord tatt livet litt som det faller seg. Det rare er jo, at når vi gjør det – avslører oppsummeringen en lørdags morgen at det allikevel har resultert i noen synlige og merkbare resultater. Første strøk med hvit maling på verandarekkverket – det ulidelig lange – er unnagjort. Vårt lille veggskap som har vært blått i snart tyve år har blitt kvitt malinga si. Hekken mot naboen har fått sin årlige tometers-kutt og den andre står for fall før regnet kommer i dag. Grillfest med deler av min stedlige lille familie ble det på torsdag – spontant og veldig koselig. At to tyveåringer slår seg til ro utover kvelden med den etter hvert litt eldre garde, får oss til å kjenne oss en smule privilegert.

Alt har skjedd mens vi lot humla suse…

Og akkurat det uttrykket har jeg reflektert litt over disse dagene. Jeg har alltid likt det. Det har fulgt meg gjennom mange år mens jeg har kjempet min kamp mot mitt forpliktede flink-pike-jeg og i stadig større grad gitt rom for livsnyteren i meg. Hun som i ungdomstiden haddhumlae så trange kår. Å la humla suse i eget liv har vært et stadig delmål – som ikke har kommet helt av seg selv og som fremdeles ikke faller helt naturlig. Jeg må fremdeles rydde før jeg kan slappe av, men jeg kommer meg.

Av den grunn brukte jeg dyrebare minutter på å følge ei humle som suste forleden dag. Jeg hadde slått meg ned på en solseng med en fullstendig unyttig roman av en forfatter jeg egentlig har bestemt meg for at jeg ikke gidder lese mer av, da det begynte å suse energisk i blomsterurna ved siden av meg. Ivrig fra blomst til blomst i høyt tempo beveget humla seg – på jakt etter nektar. Lenge. Boken fikk hvile, og jeg fulgte med. Undrende. Å la humla suse er virkelig ikke noe slaraffenliv.

Jeg kan altfor lite om humler. Vet at de trengs og har av den grunn valgt noen humlevennlige planter på hytta. Uten høye skuldre. Men jeg har lært litt denne uka: Det tilsynelatende planløse ved humlas susing er grunnlag for liv og vekst. Det tar jeg med meg inn i nye planløse dager neste uke. Vel vitende om at noe kommer til å bli gjort. En eller annen dag. Og at summen av dette noe tilfeldige forhåpentligvis legger grunnlaget for styrke og vekst gjennom den langt mer spikra og planlagte høsten og vinteren som ligger foran oss.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.