Tid for lading…

Alenedag på hytta. Jeg vet at det høres skrekkelig ut for enkelte. Vi er ulikt skrudd sammen. Jeg er introvert og fornyer energien ved å være alene. Da blir ikke alenedager som disse truende, men gode. De siste ukene har bydd på mye godt sosialt fellesskap. Både gemalen og jeg setter stor pris på folk og driver en viss pensjonatvirksomhet på hytta med stor glede. Denne sommer har så langt vært en relasjonell gavepakke. Men så var det denne balansen da…

Selv om jeg elsker å være sammen med mennesker, erkjenner jeg at batteriene mine tappes på den måten. De lades i ”enerom”. Det rommet kan være alt fra uforstyrrede minutter der jeg får være inne i mitt eget hode mens jeg venter på kaffetrakteren og gjestene sitter ute og skravler. Man trenger jo strengt talt ikke ”vente” på en kaffetrakter, men jeg gjør det innimellom. Det er min variant av hurtiglading. En biltur for gemalen og meg kan dessuten fort bli en taus affære. To introverte på tur kan virke underlig på flua på veggen, tror jeg. Hvis ikke vi løser verdensproblemer av lokal art, da. Det kommer helt an på formen. Introverte – som har erkjent at de er nettopp det – med lang livserfaring finner løsninger. Det trengs bare litt mot til å sette grenser – og til frivillig å gå glipp av ting innimellom. For meg handler lading også om å ta imot alenetid på hytta som en gave. Et pusterom mellom hyggelige besøk av venner og en uke på leir – i telt! – som nærmer seg med stormskritt.

Jeg antar at alle voksne mennesker setter pris på litt tid alene innimellom. For å få samla seg, lest litt, nyte noen planløse og uforpliktende timer og tenke ferdig ei hel tankerekke før det kreves noe av en. Alle trenger det – også de som i hovedsak lader batteriene sine gjennom sosiale relasjoner og tapper dem om alenetida blir for lang. Og det blir den relativt raskt for de fleste. På motsatt side av skalen finnes vi som kommer mer i ubalanse om vi ikke får disse pusterommene.

Iblant unner jeg meg å gjøre bilturen litt lengre enn nødvendig om jeg har tid. Så topper jeg et sted det er fin utsikt og lar blikket hvile mens jeg tenker på ingen ting...

Iblant unner jeg meg å gjøre bilturen litt lengre enn nødvendig om jeg har tid. Så topper jeg et sted det er fin utsikt og lar blikket hvile mens jeg tenker på ingen ting…

Jeg er vokst opp med to ekstroverte foreldre som aldri helt forstod mitt behov for alenetid. Det kan jeg strengt talt heller ikke forvente: jeg skjønte det jo ikke selv før jeg var nærmere tretti år. Selv om noe av det første jeg gjorde da jeg hadde fått lappen som attenåring, var å reise en uke alene på mine foreldres hytte på fjellet. De var redd jeg var blitt deprimert. Jeg koste meg med en stor bunke bøker, tegnesaker og fjellturer alene – alt uten klokke. I mitt barndomshjem rådde et ekstrovert ideal. Sosialt og hyggelig var synonyme begreper i min mors vokabular. Jeg var vanskelig fordi jeg ikke syntes åtte mennesker på ei seksti kvadratmeter stor hytte en hel påske var toppen av lykke. De hadde helt rett: Jeg var sur. Eller sagt på en annen måte: Jeg var totalt utlada etter tre døgn. Og da hadde vi enda ikke kommet til skjærtorsdag. Alt jeg var tenåring gjorde vel neppe saken bedre.

La meg tippe at det finnes noen introverte småbarnsmødre eller tenåringsfedre med heva skuldre og sosiale krav i vrangstrupa i campingvogner og familiehytter i disse dager. Noen som misunner meg skikkelig når jeg forteller om min alenedag. Som lengter og tenker at de ikke er mulig i deres verden, men som meldte seg frivillig til å dra å handle i går for i det minste å få noen minutter alene i bilen, og som så tok en ektra runde med trillevogna mellom reolene i matbutikken bare for trekke ut tida bittelitt.

Min enkle filosofi er at det vanligvis hjelper å snakke om ting. Dessuten er ved vanligvis verdifullt å forsøke å sette seg inn i den andres situasjon. Kanskje synes du partneren ikke har mer grunn til å føle seg sliten enn du har? Kan det hende at han eller hun er annerledes skrudd sammen og derfor har tappet batteriene mer i ferien enn du har, ganske enkelt fordi han eller hun er introvert mens du er ekstrovert? Kunne du tenke deg å gi parteren din en gave? Alenetid om det er behovet. Eller motsatt: En sosial boost om det er det som trengs fordi du har insistert på mye tid for dere to eller deres lille familie så langt denne sommeren? Det er ikke sikkett du trenger å være med, men iblant er bonusen ved å strekke seg en smule, ganske merkbar. Det handler uansett om å finne balansen…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.