Re for respekt…

Jeg tar et re-ord til i samme slengen. Et vanskelig og viktig ord. Et aktuelt ord som vi ikke må glemme selv om det er sommer og ferie. Respekt. Respectare. Å se en gang til. Om igjen.

Forskningsresultatene knyttet til romfolkets tiggerpraksis i landet vårt, har utfordret oss til det de siste par ukene. Ikke bare er myten om bakmenn tilbakevist; tanken på at vi nordmenn egentlig er rause og hyggelige får et skikkelig skudd for baugen, også. Vi er respektløse. Vi ser ikke en gang til – på den eller de som ikke ser noen annen utvei enn å reise til et rikere land enn sitt eget – borte fra barn og foreldre – for å nedverdige seg til å tigge på gata. Av en grunn: For at de selv og familien hjemme skal overleve. Og hva gjør vi? Behandler dem som om de er mindreverdige. Dårligere mennesker enn oss. Som late… Som om vi selv har jobbet beinhardt for den levestandarden vi tar som en selvfølge? Som om vi dypest sett har fortjent den standarden vi har på livet?

Vi trenger virkelig å se en gang til…

Men det liker vi ikke. ”Jeg vil ha tiggerforbud fordi jeg ikke liker å se dem sitte på gata”, skrev ei som en kommentar på facebook der en artikkel om de nevnte forskningsresultatene ble delt. Det er i det minste ærlig selv om begrunnelsen er hårreisende – og syltynn. Det handler da virkelig ikke om hva jeg synes er behagelig?

unnamed-1For ikke mange dager siden ruslet jeg fra Oslo S til Egertorget sammen med ei venninne. To tiggere langs veien hadde valgt å stille seg på kne i en slags bønnestilling mot oss som gikk forbi. Jeg kjente det i magen! Jeg kan ikke fordra at folk kryper på den måten. Følelsene som velver seg inni meg er langt forbi ”liker ikke”. Jeg får fysisk vondt – og jeg blir sint. På det mennesket som nedverdiger seg selv så til de grader, på verden slik den har blitt – og ikke minst på meg selv som takler det hele så dårlig. Vi kan da ikke fjerne ”problemet” av den grunn? Problemet er ikke tiggeren. Det er meg!

Jeg må se en gang til. På desperasjonen. Fortelle meg selv at det finnes en trist historie bak dette. En historie jeg trenger å høre. Og vil høre.

Jeg stopper ikke ved alle tiggere. Gir ikke til alle. Men jeg møter blikket, smiler, forsøker å behandler dem som folk. Beklager noen ganger og sier at ”There are many of you…” i håp om en slags forståelse for at jeg ikke kan gi til hver og en. Jeg innser at jeg gir til færre enn jeg kunne, men jeg har i hvert fall begynt å ha en portemoné med mynt og småsedler i veska, sånn at jeg ikke står der som et nek og tenker at de burde hatt en kortterminal. Jeg kommer meg. Det koster så lite – og det utfordrer mitt forhold til respekt. Viljen til å se en gang til.

Dette handler ikke bare om tiggere. Det handler om syriske flyktninger. Om østeuropeere og asiater på slavekontrakter i anleggs- og restaurantbransjen – og på steder der nordmenn som gladelig betaler en halv million for en bil, skal ha vasket den samme doningen for under hundrelappen. Det norske folks raushet kan ikke lenger defineres ut i fra en årlig TV-aksjon. Vi er ikke ”Marte Svennerud”. Som folk har vi langt flere fellestrekk med Dudleif Dumling – den fete og bløtkakespisende fetteren til Harry Potter.

Respekt har vært et slags ”minneord” for meg de siste ukene. Et av dem jeg har fundert over på ferja. Et av dem jeg vil holde fast på og teste meg selv på denne sommeren…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.