Tiden går…

”Hvorfor er det sånn at vi alltid er den siste bilen som kjører om bord på ferja hver gang vi skal over fjorden?”

Jeg var rimelig ergelig på Dag da jeg spurte. Like før hadde jeg holdt pusten i det vi raste over ferjeleiet i Moss mens en av de ferjeansatte vinket oss utålmodig ombord. ”Jo, det skal jeg fortelle deg,” svarte gemalen med påtatt ro: ”Det er fordi vi som oftest rekker ferja før den vi har planlagt fordi du maser så veldig på at vi må komme av gårde…”

Der fikk jeg den.

De svært få gangene jeg har kommet for sent til noe som helst her i livet, har det handlet om en forsinket buss – eller om at jeg har småtrippet og ventet på han jeg er gift med. På han som alltid garanterer at det går bra og at vi har god tid…

Det aner med hvor tryggheten hans kommer fra. Han har fem søsken – og det er ikke vanskelig å se for seg at det må ha rådd et visst kaos for å få hele den gjengen ferdig og ute av døren når hele familien skulle på et arrangement eller en tur sammen. Jeg ser for meg en far som kanskje var på plass i bilen allerede og en mor som pisket ungene og seg selv mens hun tenkte at de nok skulle startet litt før. Allikevel gikk det stort sett bra. De nådde fram – og ingen fikk kjeft for det. Heller ikke om de listet seg inn etter at ting var i gang. Hvilket jeg ser for meg at må ha skjedd i blant…

Antageligvis er det noen sånne erfaringer som har grunnfestet troen på at vi alltid når fram i tide, i min kjære. Og i samme slengen overbevist ham om at to minutter for sent nesten alltid er helt greit. Jeg trenger vel ikke si at han har stått igjen på perongen etter at toget har gått noen flere ganger enn meg?

Ufortjent få ganger, må innrømmes. Men det har hendt. Jeg tenkte på det da jeg satt på en benk og ventet på toget  på Sarpsborg stasjon klokken kvart på seks en morgen i fjor høst. ”Dette toget tar Dag nesten hver morgen,” tenkte jeg – full av beundring. Jeg trengte med andre ord ikke å være stolt av at jeg var tidlig på’n for å komme meg på kurs. ”Men han har neppe sittet på denne benken og ventet…” tenkte jeg så.

Et bittelite øyeblikk var jeg stolt av at jeg var så tidlig ute at jeg faktisk rakk akkurat det. Å sitte rolig på benken på Sarpsborg stasjon klokka kvart på seks en fredag morgen. Som om det var noe å hige etter? Der og da kunne jeg heller ikke skryte på meg at jeg fikk tid til ro og ettertanke. Jeg hadde tross alt en halvannen times togtur foran meg. Lenge nok til å både reflektere og tenke nøye gjennom livets små og store spørsmål om jeg ønsket det.

Dag har unektelig et poeng når han sukker over at han er lei av at jeg sender smser fra bilen og beklager at vi kommer for sent når det ved ankomst viser seg HVER GANG at vi står på trappa og blomstrer minst et minutt før den tida vi er invitert til. Jeg må dessuten innrømme at jeg har brukt alt for mye energi gjennom årene på å stresse med at han sikkert kommer for sent når han venger ut av døra lenge etter at jeg hadde gått om jeg skulle rekke det samme som han.

bildeJeg ser det, men det kommer neppe til å endre seg.

Når jeg tar et blikk tilbake på min egen barndom, innser jeg nemlig at ”å ikke komme for sent til noe” var en godt forankret verdi i mitt barndomshjem. Mine foreldre var alltid tidlig ute – og sånn ble jeg også.

Å være gift handler om å gi og få. Etter tyve år i forsøk på å holde en slags felles takt, må jeg nok innse at det er Dag som har gitt mest på dette området. Han har latt seg mase på slik at vi når ferja før den vi egentlig planla – og han tar det stort sett med et smil. Presis har han antagelig alltid vært. Men han er kaldt beregnende når det gjelder tidsbudsjettet sitt. Gir ikke ved dørene. Pakker fremdeles om morgenen selv om han er dautrøtt og halvveis i koma – og sitter sjelden og venter på buss, tog eller fly. Om det skjer, gjør han det sammen med meg.

Jeg trenger neppe å nevne at bunadskjorta mi har vært ferdig strøket til 17.mai i flere dager allerede, og at sølvet er skjekket og godkjent som blankt nok? Om gemalen blir å se med 17.mai-sløyfe på den store dagen, er en annen sak. Han rekker nok allikevel toget…

Reklamer

En tanke om “Tiden går…

  1. Spennende å finne Tonje og Dags Blogg i dag.
    Ja, viktig, – det med tiden i forhold til ektefelle og andre,
    Der har jeg noe å lære : – I
    En hilsen fra Søndre Slagen

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s