Det grønnes…

Jeg innser at det blir lite skriverier på denne tida av året når jeg har pålagt meg selv å ikke skrive hvor fantastisk våren er…

Nå får det bare stå til.

Joda, det har vært kaldt de siste dagene. Sur vind når jeg stikker hodet ut av kontoret eller stua og inn i det været det er så fint å sitte inne og se ut på. Ja, det har regnet. Her om dagen var været mistenkelig likt det vi har om høsten. Som en av de dagene da det kommer velvende innover sånne som meg at mørket siger på og det er leeenge til sola snur. Noe er allikevel annerledes med en ”høstdag” i mai. Da vet jeg at kvelden blir lys og at temperaturen stiger i ukene framover. Og så takker jeg for det…

Uansett årstid og situasjon finnes det ting å klage på for den som vil. Været er alltid tilgjengelig om det ikke finnes noe annet, for eksempel. Det negative fokuset er ofte det som dukker opp først hos mange – uansett tema og årstid. ”Hvis jeg skal klage på noe…” var en av bildemin mors gjengangere da hun ble eldre. Det kunne handle om en reise hun hadde vært på, et spisested, et nytt plagg hun hadde kjøpt eller noe praktisk arbeid hjemme hos dem som noen hadde utført. Jeg gjorde det til en vane å avbryte henne – noe man jo egentlig ikke skal gjøre; ”Men det behøver du jo ikke å gjøre..” bet jeg henne av og prøvde å få skiftet gir. Og fokus!

”Negative tanker kommer ubedt, men det positive fokuset må inviteres inn,” har blitt en av mine paroler. Av alt jeg kan takke min mor for, er et aktivt valg om å fokusere på de gode tingene, noe av de viktigste. Stakkars mamma. Hun ble aldri venn med alderdommen og sluttet ikke fred med at livet endret seg. Tilværelsen ble litt kjedelig for en supersosial sjel – og da ble nok veien kort til å se svart på tilværelsen. Jeg skal vokte meg vel for å hovere i forhold til noe jeg ennå ikke har smakt på, men for meg ble det en selvpåagt oppgave å balansere. Jeg ble fryktelig positiv av å være sammen med mora mi. Nå er jeg vel i utgangspunktet ganske optimistisk, men i den tida – som ligger femten-tyve år tilbake i tid – ble jeg mer enn før bevisst på at jeg alltid kan velge et fokus. Det er ikke alltid et enkelt valg, men det er mulig. Å gjøre det beste utav tingene. Finne ut hva en kan hente av gull i gråstein. Hva en kan lære…

Det er enkelt for meg å skrive om sånt om våren. Verre senhøstes. Men jeg vet at det går, da også. Eller når livet ramler i hodet på en, venner blir borte og mollmelodiene fyller ørene.

Jeg har tenkt en del på det, disse vårdagene. At høsten og vinteren ble bra. At det ble så mye å takke for. Rundt oss og i oss. Midt i det at det trengtes så mye krefter. Vi har flytta ut og flytta inn. Med alt det krever. Landa på et nytt sted. Og i ei husgruppe med fine folk. Har venner i nærheten. Jobber vi trives med. Et bokmanus er levert. Noen andre mål er nådd. Friksjonsfri hverdag? På ingen måte. Men enda en gang ser jeg: Det grønnes blant gamle, grå stammer…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.