Min barndoms jul…

Med amerikansk juleromantikk på TVen og fyr på peisen erklæres julaften for åpnet hos oss. Jeg har selvsagt god kaffe i koppen og julestemning i kroppen. Jeg er dypt takknemlig. Mine juleminner er utelukkende gode. Det er ingen selvfølge. Utallige samtaler gjennom årene har lært meg det – og avisspaltene minner oss alle på det i disse dager. Det bør ikke gå oss hus forbi at mange gruer seg til jul. Av ulike grunner. Krampaktig kos – som oftest iscenesatt av mødre med mye å forsvare – samlivsbrudd der barna introduseres for nye partnere og familier som de selvfølgelig skal trives med samt høyt alkoholinntak, topper nok listen. I motsatt rekkefølge. Hva som er høyt – eller for høyt – defineres nok forskjellig hos voksne og barn. Det kan være lurt å lytte til barnas vurdering; Når opplever de at de voksne endrer seg etter å ha drukket? ”Etter det første glasset,” sa en tolvåring til faren sin da han var så lur at han spurte. Det hadde han aldri trodd…

Jeg vokste ikke opp i et alkoholfritt hjem – men så langt jeg husker, var de voksne rundt meg kloke. Alkohol var aldri sentralt på julaften – men det var viktig at det var godt drikke til maten. Brus til barna. Øl og akevitt til bestefar og mamma – rødvin til de andre voksne. Unntatt mormor. Hun drakk vørterøl – i hvert fall da hun ble gammel. I mine minner var hun alltid gammel. Liten og gammel – i knallrød julekjole og med lommetørkle i handa.

For meg var jula trygg, morsom og folksom. Jeg blander sikkert årene – bortimot femti år etter mine barndoms juler. Tenker meg at alle var omtrent like – og selv om det ikke er helt sant, var det nok ikke mye som avvek tradisjonen. Mamma pyntet bordet på julaften akkurat slik som mormor hadde gjort det før henne. Og hun var intenst fokusert på hvordan Ingrid Espelid stekte ribba på TV hver eneste lille julaftens kveld. Den høstet alltid lovord selv om mamma hadde vært fryktelig nervøs i forkant. Pappa var betydelig mer avslappet – og reddet gjerne svoren med skibrenneren om den ikke ble så sprø som hun ville ha den.

Til dags dato tror jeg aldri at jeg har sett ”Tre nøtter til askepott”. Slik sett er jeg svært unorsk. Jeg lurer på om det er fordi vi på den tiden ofte hentet mammas tante og onkel fra Oslo – to ganske eksotiske innslag i vår familie – på togstasjonen. Det snødde ”alltid” da vi stod og venta på dem – store, hvite flak. Det er i hvert fall det minnet jeg har beholdt. Jeg frøs på beina. Pappa hadde hatt og frakk og bilen stod på tomgang slik at tante Hilborg (det går vel egentlig ikke an å hete det?) ikke skulle fryse. Onkel hadde finere frakk enn pappa – skreddersydd – og kalosjer.

Hyttejul hadde neppe vært mulig under min mors regime, men denne morgenen konstatere jeg at det er både mulig - og veldig koselig.

Hyttejul hadde neppe vært mulig under min mors regime, men denne morgenen konstatere jeg at det er både mulig – og veldig koselig.

Pappa og jeg fikk alltid ventepakker på morgenen. Det fikk vi fordi vi var så spente før kvelden at vi hadde litt feber. Begge to. Pappa hadde nok mindre feber enn meg, men han var fast bestemt på at han også måtte ha ventepakke. Det var alltid juleheftet til Knoll og Tott. Da tente han snadda og humret. Og selv om huset var fullt av tanter og kalosjer, så pappa og jeg på Disneys juleshow. ”Rop når Skippern kommer,” var pappas instruks om han var kalt inn som kjøkkenhjelp. Og det var han og jeg som gikk i kirken. Gjerne medbragt julegjestene. Mamma var hjemme med mormor og ribba.

I min barndom var det ikke advent, bare jul – og juleforberedelser forbundet med mye kos. Mormor bistod med julebaksten. Den var betydelig mer omfattende enn min. Juletreet var et styr. Mamma var sjelden helt fornøyd – og pappa var tålmodig. Jeg skjønner hvor jeg har det fra – og hvorfor jeg takker Gud for vårt kunstige tre hver gang jeg kjører forbi en plass der det selges juletrær.

Joda, mye er forandret gjennom årene. Vi har etablert egne tradisjoner. Har skapt en jul vi trives med og som passer voksenlivet vårt. Dette året på hytta. Ikke så langt unna ligger mine foreldre begravet. I ettermiddag blir det en tur dit på oss. Med krans og for å tenne lys. I takknemlighet – for at jeg fikk være et lykkelig barn.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

En tanke om “Min barndoms jul…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s