Å våge sårbarheten

Hva tror dere er enklest?  Å forlate et trossamfunn og en menighet i stillhet etter å lidd personlig falitt, eller stå fram med sin mislykkethet og vedkjenne seg den? 

Vi stod overfor dette valget sist høst. Etter mer enn ti år i det som etter hvert ble menigheten Nedre Glomma Frikirke, tok vi en av de vanskeligste avgjørelsene i vårt liv: Vi meldte oss ut av frikirken etter vel fjorten år som medlemmer og forlot dermed også menigheten vi selv hadde vært med og startet. Årsaken bør være kjent: Vi hadde gjort mange forsøk på å få kirkesamfunnet til å forstå at den typen metoder som ble brukt for å forsøke å behandle en konflikt vi var en del av i egen menighet, er ødeleggende  – både for de involverte partene og for menigheten – uten å lykkes.

Vi har aldri vært gode til å late som…

Derfor kunne vi ikke fortsette som medlemmer eller ledere i et trossamfunn der vi ikke hadde tillit til lederne over oss. Med det som bakgrunn mente vi det ikke ville være godt for noen av partene om vi fortsatte.

Da vi valgte å slutte sist høst, var det nesten tre år siden de første anklagene mot meg – Tonje – ble verbalisert av en annen i menighetens ledergruppe. Utydelige, men forsterket av henvisninger til generelle karaktertrekk og at ”flere opplever det samme”. Etter hvert rammet anklagene også Dag, som pastor – blant annet fordi han er gift med meg. Vi tok selv initiativ overfor tilsynsmannen og ba ham få ting på bordet slik at vi kunne få til en dialog og rydde opp i det som eventuelt var å be om unnskyldning for. Prosessen som fulgte tilrettela verken for dialog eller opprydning. Til det var ting fortsatt for utydelig.

Det kunne stoppet der. Vi kunne forsøkt å forandre oss og bli slik noen ville at vi skulle være. Det var bare det at det ikke var så lett å få tak i hvordan det var…  Vi stod overfor en redusert menighet der en del hadde slutta – og oppga ulike grunner til hvorfor. Noe av det hadde med oss å gjøre. Andre oppga andre årsaker. Det er lett å tro at mye aldri ble sagt. Hva så med de som var igjen: Hvordan stilte de seg til oss? Kunne vi fortsette i menigheten – Dag som pastor og jeg ”beklageligvis” som bærer av noen ledergaver som helst ikke burde brukes? Vi hadde visjonen om denne menigheten sammen, og vi hadde gått hele veien fram til det punktet sammen. Hva skulle vi gjøre videre?  Hvordan skulle vi gjøre det? På hvilket grunnlag? Jeg opplevde meg fullstendig tilsidesatt – Dag og styret gikk sammen med en ekstern coach inn i en prosess for å finne en vei videre.

Parallelt med dette tok vi kontakt med frikirkens øverste ledelse – daglig leder og synodeformannen. Etter samtale med dem hjemme hos oss, klagde vi inn for presbyteriestyret metodikken og fem andre forhold vedrørende tilsynsmannens prosess. Dette ba synodeformannen oss om å gjøre – med beskjed om at synodestyret, som han leder, var ankeinnstans dersom presbyterie-styret/-møtet ikke behandlet saken tilfredstillende.

Hvorfor valgte vi å ta saken videre? Vi har sagt det før – og vi sier det igjen: I håp om at andre i framtida vil slippe å bli møtt slik vi ble. Ikke for å få noen oppreisning når det gjalt den behandlingen vi selv hadde blitt utsatt for. Den saken var tapt og vi skjønte at vi neppe kunne se hen til frikirken for å stable oss på beina igjen. En god veileder, egen livserfaring og evne til fokus, samt noen nære og kloke venner ble vår redning.

For i dag har vi det bra. Selvsagt ikke uten skrammer og fremdeles i sorg over at ting ble som det ble. Man er ikke uberørt av å få servert konklusjoner etter at alle andre får si akkurat hva de mener om en uten at en selv får anledning til å kommentere eller bli forelagt konkrete episoder. Som en veileder underveis understreket; Denne prosessen var egnet til å skape spøkelser på løpende bånd. Vi har mistet venner underveis og kjenner oss behandlet som spedalske. Men vi er rasjonelle mennesker som kommer oss videre – og vi vet i dag mer om hvem våre venner er. Det kjennes godt. Vi har mye å takke for. Kanskje nettopp derfor hadde vi det vi trengte for å gå en krevende vei.

Det hadde allikevel vært så mye lettere å la saken ligge, forlate menigheten i stillhet akkompagnert av noen fraser om at vi trengte en sabbatstid etter så mange år i tjeneste eller lignende.

Med æren i behold. Vi kunne til og med fortsatt som medlemmer  i frikirken – uten direkte kontakt med ledelsen. Da hadde jo ”verden” der ute sluppet å vite at vi hadde lidd nederlag…

Fristende. Vi trengte jo ikke bry oss om hva andre mente om oss?  

Vi valgte å stå fram i all vår svakhet, som de anklagede menneskene vi var.

Det ble gradvis mer offentlig at det finnes mennesker som har negative opplevelser med oss.  Som anklager oss i til dels sterke ordelag. Det går rykter som vi ikke kjenner oss igjen i og som vi på gode dager kan le av, men som vi også med beven erkjenner at mennesker som ikke kjenner oss, vil tro på.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker - f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker – f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Vi strever fremdeles med å forstå hva det er vi har gjort, for anklagene er ulne og ingen episoder skal nevnes fordi ingen vil stå fram med navn og sak…  For oss er det ikke problematisk at tilsynsmannen konfronterte oss med ting som kunne vært annerledes. Problemet er at de som mente noe negativt om oss med ett unntak – han som startet det hele – aldri måtte stå stå til ansvar for sin versjon. Og at dette er en metode tilsynsapparatet i frikirken er fornøyd med. Gunnar Johnsen hadde forståelse for at åpenhet kunne ”være vanskelig for noen” og mente vi også måtte forstå det – og at ingen konkrete episoder av den grunn kunne deles. Hvor ødeleggende det ble for oss å bli møtt med ulne, negative personlighetsbeskrivelser, har han ingen forståelse for. Så noe forferdelig galt må jeg ha gjort om vi skal tolke reaksjonene rundt oss. Eller enda verre: Min personlighet er svært krenkende for andre…

Hva tror dere ville vært lettest: Å trekke seg stille og rolig ut av det hele og håpe på at tiden leger alle sår… eller i det minste får folk til å glemme? Å holde seg på de arenaene der vi har venner og nøye oss med å leve livet i stillhet på våre arbeidsplasser, der vi underlig nok får positive tilbakemeldinger og anses som gode kollegaer. Til tross for at vi har vært der i etter hvert mange år. Hadde det vært det enkeste? Eller var det å ta den jobben vi brukte ett år på: Være konkrete i møte med ledelsen over oss i håp om at ikke flere i frikirken skulle utsettes for de samme metoder som rammet oss – og som vi etter hvert ble kjent med at folk før oss hadde gjennomlevd?

Vi har valgt sårbarheten. Og risikoen. For at noen konkluderer med at vi er konfliktmakere og bråkebøtter. Risikoen for at folk som leser det vi skriver, begynner å tenke seg nøye om og kommer på at de også har oppdaget en eller annen svak side med Dag eller meg som bekrefter at det nok stemmer det noen i Nedre Glomma Frikirke fikk erfare…  Risikoen for at noen vil mene å vite at vi har en skjult agenda og egentlig er ute etter å hevne oss på Gunnar Johnsen og frikirkens ledelse. Og ikke minst risikoen for å presse vår egen helse utover det vi egentlig tåler.

Kanskje har vi presset oss for langt, men vi opplevde at vi midt i denne personlige krisen, orket det andre ikke har orket; De som har ligget helt nede etter å ha tapt mot frikirkens ledelse. De finnes. Vi håper vi har kjempet litt for dem – og litt for de som ikke turde kjempe fordi de alltid har vært med i dette trossamfunnet og var så preget av den ”snille” kulturen som råder der at de avstod fra å si noe offentlig fordi det gjør man bare ikke. De finnes også. Og så er det de som har inngått en avtale om å holde fred etter at de sluttet. Vi har tenkt at vi som orker, får heve stemmen for alle disse i denne tiden. Men nå holder det. Dette blogginnlegget blir, så langt vi ser, det siste fra oss angående frikirkekultur og det kommende valget av ny synodeleder.

Vi er ikke i tvil om at noen har trukket de konklusjonerne vi egentlig frykter. Det er litt skummelt. Samtidig slår vi oss til ro med at det de kommer i kontakt med, er det vi har visst bestandig: Vi er ikke perfekte. Vi har noen sterke sider og noen svake sider. Gjør noen ting rett og har noen gaver vi bruker frimodig med en viss suksess. Gjør feil. Bommer. Misforstår. Har dårlige dager. Vi er kort sagt mennesker. Mennesker med behov for Guds nåde og inngripen i våre liv. Mennesker som forsøker etter ærlig evne å spille på lag med Gud når han – eller medmennesker – speiler oss og viser oss ting vi må gjøre opp.

Så lenge vi har ledet og forkynt – og vi gjorde begge deler lenge før vi begynte i frikirken – har vi fått tilbakemelding på at vi byr på oss selv. At vi er ærlige. Selvironiske. Vi har ikke skjult hvem vi er.

Det har aldri vært mer fristende å skjule seg enn i denne prosessen. Da nederlagene var et faktum.  I flertall. Vi har tapt på alle arenaer de siste par årene. Først – etter vårt syn – sammen med flere andre i egen menighet som vi ved å involvere tilsynsmannen utsatte for en prosess som ikke førte til noen godt – for noen. Dernest gjennom to runder i møte med presbyteriestyret. Avsluttende i møte med synodeformannen. Det er ingen ting i våre blogginnlegg i denne tida som vi ikke har forsøkt å få til dialog med frikirkens ledelse om i forkant. For oss er det å bruke bloggen som talestol, ikke et første valg. Det er et siste. Vi har gått ”hele veien”. Inkludert å be styret i egen menighet sammen med oss ta initiativ overfor presbyteriestyret for å evaluere prosessen i vår menighet – noe som inkluderer alles roller i den sammenheng, inkludert også menighetsstyrets og vår egen rolle. Det ville de ikke – de ville ”se framover”. Det valget bekreftet for oss at en beslutning om å forlate frikirken var eneste farbare vei framover for oss. Før vi takket av hadde vi – i hovedsak Dag, som ansatt (og med sitt daglige arbeid Oslo) – noen samtaler med frikirkens ledelse. Med få unntak på vårt initiativ. Etter at vi sluttet har det begrenset seg til et par telefoner. Ingen invitasjon til avslutningssamtale eller oppsummering. Ingen dialog om hvordan veien videre skulle se ut. Vi finner det underlig.

Vi burde sikkert trukket den konklusjonen at det er oss det er noe fundamentalt galt med. Vi er ubrukelige…

Det hadde vært så lett å la være å gå den den veien vi går nå…

Vi kan ikke gjøre det. Vi kan heller ikke la være å gjøre folk oppmerksom på gjeldende forhold rundt det kommende synodevalget, slik vi gjorde i vårt forrige blogginnlegg.  Noen takker oss for det – og støtter oss. De aller fleste i lukkede meldinger. De har det felles at de ikke orker si noe offentlig. Det har vi respekt for. Dette er krevende. For vi får kjeft. Igjen. I kommentarfeltet på fb får vi kritiske uttalelser om oss og det faktum at vi tar bladet fra munnen. Mener noe. Vi er ikke dummere enn at vi skjønner at de som sier noe, heller ikke er alene om å mene dette. Vi antar at mange som synes vi er plagsomme, er frikirkefolk. Av to grunner; Det kommer dem veldig nært. Det skaper et behov for å forsvare noen. Dernest fordi kulturen i frikirken, slik vi har lært den mer og mer å kjenne, i liten grad åpner for ærlighet og sårbarhet. Tar man til orde for andre menneskers begrensninger, er det negativt. Erkjenner man egen begrensning, er det et nederlag.

Vi velger nederlaget for egen del.

Og vi kommenterer de begrensingene vi kjenner til hos de tre kandidatene. På generell basis – ut fra det vi vet om lederskap og hva vi mener Kirke er. På ett område – personalbehandlingen, som vi også mener er svært viktig på generell basis fordi menighet først og fremst er organisme og ikke organisasjon – uttaler vi oss med utgangspunkt i egen erfaring pluss offentlig kjent formell kompetanse hos kandidatene. Gunnar Johnsen er den eneste av de tre kandiatene som ikke har noen formell kompetanse innen personal- eller relasjonsbehandling. Vår erfaring er at Gunnar Johnsen heller ikke vil eller tør erkjenne egen begrensing på dette området. Vi anklager ham ikke for å ha begrensninger. Det har vi alle. Begrensninger er i seg selv ikke et problem. Det er menneskelig. Et problem blir det først når man ikke erkjenner egen begrensning og søker hjelp eller overlater det som skal gjøres til andre som evner det man selv ikke kan. Ikke minst i personalsaker har manglende erkjennelse av begrensinger fått alvorlige konsekvenser for pastorer/ledere og menigheter i vårt trossamfunn. Vi er blant dem.

Utover det kommenterer og stiller vi spørsmål rundt det de tre kandidatene sier om seg selv – eller har sagt om seg selv tidligere. En av våre kritikere mener vi ”omtaler navngitte personer negativt, uten at de har mulighet til å kommentere.” Vi nekter ingen å kommentere; Bloggen vår både kan og bør kommenteres. Gjerne i kommentarfeltet. Gunnar Johnsen og andre må gjerne argumentere for hva slags metode han bruker i arbeidet med konflikter. Hvordan han forsøker å ta vare på både pastor, pastors familie og menigheten for øvrig i en konfliktsituasjon. Så langt har ledelsen i frikirken stort sett valgt å ikke kommentere. Det er det mye makt i. De kunne sagt mye mer enn de har gjort uten å bryte den taushetsplikten de gir inntrykk av å respektere. Men frikirken ser ut til å ha hemmeligholdelse som en verdi. Når vi har strøket noen av kommentarene på fb, slik det også har blitt påpekt, er det fordi de ville krevd svar som ikke burde være offentlige. Noen av disse har vi besvart i lukkede meldninger.

Dernest mener vi utsagnet om at motparten er forhindret fra å kommentere det vi skriver, er å snu ting på hodet: Det er vi som kommenterer det de har uttalt om seg selv. ”Det er en verdifull tjeneste han ønsker seg”, sier Bibelen om de som stiller seg til disposisjon på lederplan i Kirken (1. Tim. 3.1). Uttalelsen følges opp av forventinger til de som vil være ledere. Derfor må alle de tre det her gjelder, være forberedt på at den egenpresentasjonen de stiller til valg på, blir vurdert – og kommentert. Vi opplever at frikirken er fremmed for kampvoteringer; vanligvis har man bare de kandidatene man trenger og stoler på at valgkomiteen har sikret at de som står på valg – enten det er lokalt eller sentralt – er utmerkede kandidater.

Når alt det er sagt;
Dere som mener vi har gått til korstog mot Gunnar Johnsen: Ser dere ikke at det er oss selv som taper mest på det vi gjør?  Når vi setter fingeren på våre negative erfaringer med tilsynsmannens personalbehandling, forteller vi jo samtidig, enda en gang, at vi er blant de det har vært tilsynsmannssak mot.

Tror dere det er lettvint og uten kostnader å gjøre det? At vi synes det er lystbetont? På ingen måte.

Vi kunne latt være. Skulle egentlig gjerne forvunnet i all stillhet. Ingen ville anklaget oss for det når de etterhvert begynte å lure på hvor det ble av ”han som var pastor i Nedre Glomma Frikirke og kona hans”? Noen ville kanskje til og med lagt til; ”De som var så profilerte en gang…?”
Etter så mange år i tjeneste ville de fleste – antagelig uten å stille plagsomme spørsmål – forstått at vi hadde behov for å gjøre noe annet. Trekke inn årene. I hvert fall for en tid.

Men vi kunne ikke.

Vi er nemlig så dårlige på å late som. Og elendige på å lyve…

Med dette skal frikirken få forberede seg på synodeledervalget uten videre innblanding fra oss.

Tidligere blogginnlegg som berører eller handler om konflikten:
I kronologisk rekkefølge (det eldste øverst)

Elsket
En lysning i skogen
Nyttige investeringer
Gjødsel og kniping
Retreat
Heiedagen
Vi takker for oss i Frikirken
Konfliktvegring i Frikirken?
2013 fra A til Å
Lesset ned med forventinger
Hvileskjær
Om masker og smil
Tydelig tale
Den livsfarlige metoden
Ny leder i Frikirken

Reklamer

9 tanker om “Å våge sårbarheten

  1. Hva med evaluering av de mange forsøk på å løse konflikter? Alt for mange, også i Frikirken, har opplevd at personlige meningsytringer og vurderinger av pastorer og ledelse ellers i menighetene blir spredd videre som «sannheter». I flere tilfeller har så «ledelsen blitt en sak» som de overordnede ansvarlige i systemet skulle behandle. Noen ganger med hell, men dessverre andre ganger mer ødeleggende pga manglende kompetanse. Hvorfor?
    Har noen gjort seriøse forsøk på å samle de erfaringer alle parter sitter igjen med etter slike saker? Dette kunne fått frem mer klarhet i hvor problemene startet og hvem som skulle vært stilt til ansvar. Kompetansen hos konfliktløserne kunne økt eller mer proffe, f.eks. Konfliktrådet for Frikirkens del, kunne blitt satt på neste «jobb».
    Personlig mener jeg at tilsynsapparatet i Frikirken noen ganger har vært en hindring for løsning ved å ikke slippe Konfliktrådet eller andre med mer kompetanse til.
    LYKKE TIL VIDERE!

    Liker

    • Takk Sigbjørn. Ja, ingenting ville vært mer gledelig enn om Frikirkens ledere satte igang en innsamling og vurdering av erfaringene som er gjort. Flere har vært i kontakt med oss, men orker ikke å si ifra åpent. Erfaringen har vært at det allikevel ikke blir gjort noe med. Takk for støtte. Vh D

      Liker

  2. Hei. Jeg kjenner ikke saken annet enn fra denne bloggen. Jeg blir trist og skjønner at det er mange som har det vondt på «begge sider».Jeg tar ikke parti, men jeg ønsker at dere passe på at ikke bitterhet blir det dere sitter igjen med.

    Liker

    • Hei Ellen Holvik Mushom. Takk for melding. Ja, dette er en trist sak, men dessverre ikke enestående. Verken i Frikirken eller andre kristne organisasjoner. Mange som ikke blir hørt eller som orker å stå åpent frem. Bitterhet er vanskelig, men vi forlater ikke Frikirken eller Kirken forøvrig med vonde følelser. Vi vil fortsatt tjene den Kirken på forskjellig måter i fremtiden. Men først: en god stund til med hvile og fri. Mvh Dag W. Stang

      Liker

  3. Kjære Tonje og Dag. Vi vil bare uttrykke støtte for den måten dere har valgt å håndtere denne saken på, rett og slett fordi det er deres rett å velge å gjøre dette slik dere finner best. Det kan omgivelsene mene og synes mye om, men at dere velger å tråkke til anser vi som et ærlig forsøk på å bidra. Så får folk tåle, både de som rammes – de er tross alt ledere – og de som bare synes det er litt for åpent, at dere formidler deres opplevelser og vurderinger av det dere har vært gjennom. Den sannheten bør flest mulig lytte til og reflektere over. Vi kan heller ikke unngå å identifisere oss med hvordan det ville vært å havne ut slik dere nå gjør det, etter 10 år som idealister og menighetsplantere. Lev vel – lev menighet – Åse&Geir Øystein

    Liker

    • Takk Åse og Geir. Deres støtte varmer. Responsen i siste runde har vært bra og større enn vi forventet. Og det komemr inn responser fortsatt. Håper vi kan bidra til noen kulturelle endringer. Vi har veldig gode dager og vi lever menighet 🙂 Takk det samme. Alt godt. DWS

      Liker

  4. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser om denne konflikten. Konflikt kan være spire til vekst om den brukes rett. Og det å fortie og skyve ting under en stol er kristen Norge tidvis svært gode til. For å komme med et konkret eks ifra mitt eget liv. Etter å ha kommet tilbake ifra misjonsmarken i 1980 som misjonærbarn fikk jeg først i 2005 et spørreskjema ifra NLM og hvilke inntrykk jeg satt med og om det var noe de kunne tilby . Flott tiltak ,men hvorfor vente så lenge ? Jeg tror noe av dette er at individets verdi tidvis er lavere enn «kallets» verdi. Er du kallet til en tjeneste skal du tåle mye, forlange lite og forvente intet… Burde det ikke være motsatt ? At når en velger av sin tid for å gi noe for å bygge Guds rike skulle en da ikke bare få forståelse , imøtekommenhet og kjærlighet for den oppgaven som blir gjort ?

    Dag og Tonje.. Takk for åpenhet.. Det er intet nederlag i ærlighet, men mulighet for større åpenhet, glede og forståelse. Jeg er stolt av dere !

    Liker

    • Takk HC. Du har helt rett i at konflikt ikke trenger føre til ødeleggelse, men “spire til vekst”. Det er slik vi ser det også. En mulighet til å utvikle seg – og det har vi alltid vært opptatt av. Leit å høre at det tok 25 år før du hørte noe som misjonærbarn. Forklaringen her ( ikke unnskyldningen!) er nok at ingen misjonsorganisasjoner – ikke bare Misjonssambandet – på den tiden hadde blitt konfrontert med misjonærbarnas traumer. Går vi tilbake til 1980 var nok mye personalbehandling ( inkludert behandlingen av familiemedlemmer til såvel misjonærer som pastorer) svært annerledes enn i dag – og mye av det rister vi på hodet av. Men i vår tid, da dette i større grad er et fagområde, er det grunn til å forvente bedre enn det vi og mange med oss (forstår vi mer og mer) blir utsatt for. Vi håper vi kan bidra til at noen tar ting mer på alvor.

      For oss er det tankevekkende at vi midt i dette mistet en kjær venninne uten at omgivelsen så det som en grunn til å dempe kjøret eller møte oss med en smule mer empati av den grunn.

      Liker

      • Når jeg leser dine kommentar Hans C så går tankene tilbake til 80-tallet. Etter 5 år i misjonens tjeneste i Afrika satt vi igjen med egne erfaringer ute. Videre etter 5 år som misjonssekretær (frem til 1988) i Frikirken fikk vi begynt på noe av det som skulle hjelpe de som kom hjem til Norge etter oss. Som en liten misjon var vi kanskje heldigere enn de som hadde mange hundre misjonærer. Vi kunne ha oversikt over store og små som kom hjem, men Frikirkens misjon maktet nok likevel ikke å gjøre alt tilfredsstillende. Hvor mye vanskeligere kan det da ikke ha vært for dere som kom hjem til «store» sammenhenger. Med ønske om et godt liv videre for deg og dine! Hilsen fra en ukjent som har kjent på noe av det samme…

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..