Ny leder i frikirken.

På dagen ett år etter at den katolske kirkes kardinaler valgte pave Frans til sin leder, og dagen etter at grasrota i Tunsberg Bispedømme fikk sin favorittkandidat som kommende biskop, lanserte den Evangelisk Lutherske Frikirke sine tre kandidater for den øverste lederstillingen i trossamfunnet. Det kommer neppe til å stige hvit røyk fra noen piper på synodemøtet (Frikirkens «generalforsamling») i november, men forhåpentligvis vil den nye lederen klappes inn og kjenne varmen og støtten fra de delegatene som skal velge ham.

bildeVi er dessverre ikke blant dem. Det kan hende vi er glad for det når dagen kommer. Eller lei oss. Det kommer helt an på hvem som blir frikirkens neste synodeformann. Mange i frikirken vil nok i denne tiden mene at vi verken burde uttale oss eller høres på når det gjelder det kommende valget. Har man meldt seg ut, mister man nemlig ikke bare den formelle stemmeretten i trossamfunnet. Erfaringen vår er at man ikke lenger er verdt å lytte til; ”Dere har jo slutta,” har vi blitt fortalt. Det har vi, men vi er fremdeles opptatt av framtida til denne kirken som vi var en del av i nesten femten år og ennå er glad i. Og vi er genuint opptatt av hva slags ledelse den vil få framover.

Arnfinn Løyning har vært synodeformann i femten år når han trer av til høsten. Han har vært en inspirator som har favnet mange. Det er mye godt å si om ham, selv om han dessverre ble en av de lederne vi ikke lenger kunne ha tillit til da vi forlot trossamfunnet sist høst.

Arnfinn Løyning har hatt hele sin tjenestetid i frikirken – fra han var sytten år. Den eneste kulturen han har kjent fra innsiden, er frikirkekulturen. Alle de tre kandidatene som nå stiller til valg, har en bredere bakgrunn enn det. Det tror vi frikirken vil være tjent med i årene som kommer.  Bred bakgrunn vil tilføre frikirken noe den trenger. Mer avgjørende er allikevel spørsmålet om hva slags kultur de tre kandidatene vil bidra til å bygge? I hvilken grad fremmer kandidatene feks. et utadrettet, åpent, inkluderende og autentisk fellesskap?

Vi tror frikirkefolket fremdeles vil trenge en leder som kan inspirere. Hvem av kandidatene kan det? Vi vil ikke svare, men vil reise dette og noen flere spørsmålet vi håper også de som skal stemme i november, vil stille seg. Slik vi ser det, er det ikke nok at den kommende synodeformannen har visjoner og drømmer for frikirken. Trossamfunnet vil trenge en leder som også kan tegne ut drømmene, engasjere mennesker og motivere dem til å leve ut visjonene.

Noen vil sikkert i tiden fram mot valget stille spørsmål som går på teologisk ståsted. Vi har tillit til at valgkomiteen har kommet fram til tre konservative, bibeltro personer. Slik vi ser det, bør de som skal velge, like gjerne spørre seg hvor de tre kandidatene selv henter sin inspirasjon fra? Presentasjonen i frikirkens organ, Budbæreren, sier lite direkte om det.

Mange i frikirken har, helt siden midten av nittitallet, hentet mye inspirasjon – både til forståelsen av menigheten som misjonalt fellesskap og lederskap – fra Willow Creek og konferansene de arrangerer i USA og her i Norge. Gunnar Johnsen på sin side, har vært tydelig i spalten ”innspill” i Budbæreren, som presbyterieformennene deler på å skrive, om at han ikke har noe å lære på GLS (Global Leadership Summit), som arrangeres av den sammenhengen hvert år. Han kjente enda til ”motviljen vokse i seg” bare ved å se brosjyren for GLSen i 2012, og han var nøye med å understreke at han aldri hadde deltatt på dette arrangementet. På tross av manglende egen erfaring var det altså så viktig for ham å advare mot det, at han brukte sin tildelte spalteplass i Budbæreren til det.

Vi vil tro at det er vanskelig for de av frikirkens pastorer og andre ledere som i årevis har hentet  tungsveiende inspirasjon fra nettopp Willow Creek, å velge en synodeformann som ikke bare er avventende eller skeptisk til denne sammenhengen, men som virkelig har lagt breisida til når det gjelder å være negativ. Med hans egne uttalelser om hva som har formet hans tro og hvilke forbilder han har, som bakteppe, blir denne aversjonen mer forståelig for oss.

Det er ingen hemmelighet at vi sluttet i frikirken etter at Gunnar Johnsen, som var vår tilsynsmann, ledet en prosess med utgangspunkt i en konfliktsituasjon i vår menighet. Det vil derfor heller ikke overraske noen at vi anser han som en lite egnet kandidat til vervet som frikirkens øverste leder. La oss derfor understreke det vi gjennom hele denne prosessen har gitt uttrykk for og som gjelder Gunnar Johnsens gode sider: I den tiden nyplantingen Nedre Glomma Frikirke ble etablert, var han en god tilsynsmann for oss. Han var fleksibel og pragmatisk når det gjalt de formalitetene det var bruk for i den prosessen. Videre er han dyktig når det gjelder å se hvordan kirken kan og skal fungere i dagens samfunn. Han er imidlertid ikke den eneste av de tre kandidatene som er god på dette feltet. Og han er etter vårt skjønn ikke god nok på det siste spørsmålet vi mener delegatene til synodemøtet må stille seg: 

Hva slags kompetanse har kandidatene på relasjonsbehandling?  Mens Gunnar Johnsen ikke har noen formell kompetanse på dette feltet, har både Erhard Hermansen og Jarle Skullerud de seinere årene tillegnet seg relativt mye formell kompetanse og erfaring når det gjelder personalledelse og generell behandling av mennesker, i følge Budbæreren. Deres åpenhet i forhold til egen tilkortkommenhet og personlig tro, tyder også på at de vil kunne lede frikirken og møte mennesker med varme og ekthet. Dette bør velgerne merke seg – og la veie tungt når de bestemmer seg for hvem de tror er best egnet til å lede frikirken i årene som kommer. Så lenge ting var friksjonsfritt i vår menighet, var Gunnar Johnsen en tilsynsmann det var godt å samarbeide med. Når relasjonelle utfordringer dukket opp, viste han, slik vi ser det, at han ikke hadde verken formelle eller naturlige ferdigheter på området.

Uavhendig av våre erfaringer med Gunnar Johnsen som tilsynsmann, tenker vi – etter å ha lest presentasjonen av alle de tre kandidaten i Budbæreren – at han er en helt annen type kandidat enn de to andre: Jarle Skullerud og Erhard Hermansen viser seg som åndelige ledere, mens Gunnar Johnsen framstår som en mer politisk leder. Vi synes egenpresentasjonen hans tyder på at det er det han ønsker å være, også. Hans selvpresentasjon i Budbæreren får oss i tillegg til å tvile på om han har den åndelige tyngden den må ha som skal være åndelig leder . Og det tror vi at vi ville ment selv om vi ikke hadde hatt de negative personlige erfaringene med ham som vi har.

Vi vil følge prosessen framover med spenning. Vår bønn er at frikirken skal få en klok leder som evner å jobbe i team med andre medarbeidere,  og som har mot både til sårbarhet og tydelighet i en tid da begge deler trengs.

Reklamer

En tanke om “Ny leder i frikirken.

  1. Tilbaketråkk: Å våge sårbarheten | Tonje og Dags Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.