Den livsfarlige metoden…

Jeg har vært naiv. Det skjønner jeg nå. Jeg har nemlig alltid trodd at dersom noen skal konfronteres med andre menneskers misnøye med noe en har gjort eller sagt, er det en selvfølge at man får vite hva det er snakk om – og hvem som har opplevd seg krenket eller synes samarbeidet er krevende el.l. Sånn er det visst ikke…

Det er med undring og økende tristhet jeg har oppdaget at ofrene for en behandling som er helt motsatt av dette, er mange. Altfor mange. Historien på TV2s nettsider sist uke om den svenske sosialarbeideren Lasse Persson, som tok livet sitt i juni 2010 etter krenkende behandling på sin arbeidsplass, er den mest tragiske – foreløpig. Persson ble beskrevet som en arbeidsglad, omgjengelig og dyktig kollega og medarbeider før han et knapt år tidligere ble underlagt en ny leder – og problemene begynte. Samboeren anmeldte to av sjefene hans i etterkant av selvmordet. Blant anklagepunktene var  at ”han fikk beskjed fra sjefene sine at han hadde fått mange klager fra kunder og partnere, men aldri fra hvilke, slik at han ikke kunne forsvare seg”.  Nå er sjefene hans dømt for forholdet.

Hva slags mennesker er det som ikke forstår at det er ødeleggende for et menneske å bli konfrontert med klager eller misnøye uten at saken er konkret, slik at den faktisk kan følges opp? Tydeligvis mange – og en del av dem har både makt og boltreplass.

Bibelen inneholder kloke råd for hvordan vi skal leve sammen. Når det handler om vanskelige mellommenneskelige forhold, har Jesus klare og tydelige anvisninger. ”Dersom din bror gjør en synd (mot deg), så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd”, lærte Jesus sine disipler i Matt 18,15. Tidligere skal han i, følge samme evangelieforfatter, ha sagt det slik: ”Om du bærer  offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge og gå først og bli forlikt med din bror” (Matt 5, 24).

Beskjeden er ikke til å ta feil av: Vi må snakke med hverandre om det som oppleves vanskelig. Tror eller vet du at noen har noe imot deg, er løsningen å spørre eller aktivt rydde opp i forholdet. Få til en dialog! Har du noe å anklage andre for, må du snakke med vedkommende. Ikke om. Kanskje sammen med noen om du synes det er vanskelig, men aldri ved å overlate til en annen å overbringe et anonymisert budskap.

På dette punktet er Bibelen og alt jeg har lest om konflikthåndtering helt på linje. Også fordi det er umulig å følge opp og gjøre noe med det som ikke er konkret og håndgripelig. Den som anklages får verken mulighet til å forklare sin side av saken – eller mulighet til å be om unnskyldning dersom en erkjenner at det ble gjort en feil og at anklagene er betimelige. Målet må jo være å få endret situasjonen, bedre relasjonene eller rydde seg ut av samarbeidet på en best mulig måte?

Jesu løsning var en trinnvis plan (Matt 18, 15-17): 1) Snakk med vedkommende alene. Hører han på deg, har du ”vunnet din bror”. Gjør han ikke det skal du 2) ta med deg en eller to andre for å snakke med ham. Hjelper ikke det, skal du 3) holde avstand. Med andre ord; Gjør det du kan for å rydde opp i relasjonen. Får dere det ikke til, må dere gå hver deres vei. Ryddig, tenker jeg. Ved vage meldinger av negativ art der mottageren verken vet hva han skal ha gjort eller sagt som er kritikkverdig, eller får vite hvem og eventuelt hvor mange som er bærere av disse anklagene, skjer det lite annet enn at mennesker ledes ut i dyp depresjon. Slik det skjedde med Lasse Persson.

Fordi resultatene av denne praksisen er så skadelig, er det trist å oppdage at den bibelske undervisningen legges til side av mange kristne ledere. Det er visst ”snillere” å unngå enhver form for konfrontasjon. Anklagere skjules fordi det kan være vanskelig for dem å stå fram, har vi fått høre. Av samme årsak oppgis vikarierende grunner for å skvise folk ut av tjeneste. Vi har de siste månedene fått del i flere urovekkende historier der formlueringer omtrent som denne, går igjen: ”Det ble sagt at flere var misfornøyd med meg/oss, men vi fikk vite lite om hva det gikk på og ingen ting om hvem det var som var misfornøyd.” Etter å ha lest om Lasse Persson er jeg takknemlig for at ikke flere har gått den veien han gikk, selv om prisen har vært høy for mange.

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger - også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen...

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger – også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen…

Høsten 2012 ble vi – som vi skrev om i et tidligere blogginnlegg (1.12.13) – utsatt for slik behandling i vår menighet. ”Noen” var misfornøyd med måten vi – først og fremst jeg  – var på. Hvem ”noen” er, må vi med noen unntak, bare gjette oss til. Jeg vet heller ikke hvor mange ”noen” er. Hva de var misfornøyd med, er fremdeles stort sett uklart. Tilsynsmannen for menigheten, som ikke er en del av menigheten til daglig, men ansatt sentralt i det kirkesamfunnet vi var en del av, ble invitert inn for å få ting på bordet slik at vi kunne rydde opp i situasjonen. Dessverre gjorde han et stykke arbeid ingen i den menigheten vi etter hvert så oss nødt til å forlate, har grunn til å være fornøyd med. Da han etter noen – vi vet ikke hvor mange – samtaler med folk i menigheten, skulle ta saken opp med meg og oss, nøyde han seg med å gi beskjed om at det ”hadde tegnet seg et bilde” av hvem mennesker rundt meg oppfattet at jeg var. Dette ble formidlet i runde ordelag. Ingen håndgripelige eksempler kom på bordet, ingen navn skulle nevnes, og vi ble ikke gitt anledning til å forklare oss for noen.

Både Dag og jeg er preget av det vi har vært igjennom, men vi har ikke endt opp som to ødelagte mennesker. Det er ingen selvfølge, men det er flere grunner til vi ikke kommer til å gå dukken. En årsak er et nettverk av mennesker som kjenner oss godt og har bidratt med tilbakemeldinger som har skapt en slags balanse og hjulpet oss til å holde hodet over vannet. Vi har heller ikke hatt hele livet vårt, verken når det gjelder omgangskrets eller tjeneste, knyttet til menigheten. Jeg var ulønnet medarbeider med hundre prosent jobb et annet sted, der jeg trives. Dag var deltidsansatt i menigheten og har i hele den vanskelige perioden hatt det meste av arbeidstiden sin på en profan arbeidsplass. Det tror vi har reddet oss.

Derfor er vi skremt ved tanken på at mange heltidsansatte i kristen sammenheng utsettes for den måten å møte mennesker og menigheter på, som vi ble utsatt for. Pastorer og andre fulltidsarbeidere isoleres, forlates – og herjes med. ”Det er slik vi gjør det,” sa tilsynsmannen for menigheten vår da vi konfronterte ham med at metoden hans ikke fungerte. Han har så vidt vi vet, ikke endret syn på det.  Og han er altså ikke den eneste som mener den metoden er funksjonell. Veien ser ut til å være banet og klar for at andre må finne seg i – når dagen kommer da noen har noe å klage på dem for – at disse får gjøre det helt anonymt og slipper å stå til ansvar for hva de mener og tenker. Tilbake står pastoren, menighetsarbeideren eller misjonæren – som problemet, bundet av taushetsplikten og overlatt til seg selv fordi han ikke kan snakke med noen i det fellesskapet han eller hun er en del av.

Reklamer

3 tanker om “Den livsfarlige metoden…

  1. Tilbaketråkk: Å våge sårbarheten | Tonje og Dags Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.