Tydelig tale!

La meg si det som det er: En del av mine refleksjoner settes i gang av gode og mindre gode fyndord og sitater som deles på facebook. I dag dukket det opp et som jeg ikke trengte lang tid til å tenke rundt før jeg konkluderte med at dette er jeg neimen ikke enig i. Det til tross for at det er mye i meg som nikker positivt til følgende utsagn: ”Si sannheten uansett hva konsekvensene vil blir.  Å være ærlig er den eneste måten å være i fred med seg selv og andre.”

Jeg hører med til de tydelige. Det er en av mine sterke sider. Omgivelsene vet stort sett hvor de har meg. Enten fordi jeg sier hva jeg mener – eller fordi mitt relativt lett lesbare kroppspråk kommuniserer for meg, enten jeg vil det eller ikke. Det er nok rett å betegne meg som relativt outspoken og ærlig. Det siste er en av mine viktigste verdier. Allikevel mener jeg det er farlig å spissformulere seg slik det gjøres her. Først og fremst er det viktig at jeg mener det jeg sier, slik eg ser det. Det betyr ikke at jeg skal si alt jeg mener.  Alt som slik sett er sant. I hvert fall der og da. Det er ikke nødvendigvis en vei til fred med meg selv eller god avklaring i forhold til andre.

Selv liker jeg – og tror på – tydelighet som en god vei å gå på. Allikevel vet jeg at ikke alle trives med min tydelighet. Derfor pleier jeg å si det slik når jeg ved diverse anledninger har måtte si noe om meg selv utover hva jeg jobber med og hvor gammel jeg er; Jeg er ganske tydelig – på godt og vondt.  Det vonde har for øvrig ikke så mye med meg å gjøre. Det handler om andres respons. De som ikke liker at jeg sier det som det er, eller at jeg svarer på det som det faktisk spørres om.

bilde”Hva synes du om den nye lampeskjermen min?” spurte mora mi for mange år siden.
Jeg tenker på den episoden nesten hver gang jeg tenner den samme lampen på skrivebordet vårt. Lampen det var snakk om, var et kjært familieklenodium som hadde en fin plass i mitt barndomshjem – og nå har det i stua vår.
”Jo, den skjermen passer godt her, men jeg hadde nok valgt en annen om det hadde vært til stua mi,” forsøkte jeg å svare – diplomatisk. Jeg valgte det jeg synes var en fin og pyntet måte å si nei på. Og håpet det ville holde; At mamma ville ta det positivt, og at jeg kunne stå for det jeg hadde sagt fordi jeg hadde svart ærlig. Men nei. ” Nå ble jeg lei meg, ” sa min mor og understreket budskapet med et tungt sukk.  Jeg lurte på hvorfor i huleste hun spurte. Jeg vet jo hvorfor. Hun trengte bekreftelse. Men jeg klarte ikke å lyve.

Var det hennes eller mitt problem, egentlig? Kanskje burde jeg løyet og sagt ja – for husfredens skyld. Alternativt kunne hun latt være å spørre hvis hun ikke ville ha et ærlig svar. At mamma ble lei seg, synes jeg er trist, men det var  – objektivt sett – hennes ansvar.

Jeg trenger antagelig ikke si at da jeg arvet lampen, havnet den omtalte skjermen på loppemarked?

Iført ny skjerm – som kanskje ikke er helt tidsriktig i forhold til foten, men som vi liker – havnet den på vårt blytunge og digre eik advokatskrivebord. Det min mor fnøs av og kalte «det svære greiene som Dag har dratt i hus”. Mer enn en gang tok hun til orde for at det burde byttes ut med ”det pene hjørneskapet” hun og pappa hadde i spisestuen. Joda, hun var relativt rett på sak, mora mi, også.

Forskjellen var at jeg visste at det var mitt ansvar å gjøre noe med de sårene hun skapte… Det kunne jeg gjøre ved å snakke med henne om det – eller bestemme meg for ikke å bli bitter eller sur, og så legge hennes utsagn og min reaksjon til side. Jeg har forsøkt begge de metodene.

Konklusjonen min er at jeg setter pris på tydelighet. Selv om jeg synes min mor mente for mye – og ikke alltid var klar for å få tydelige meldinger tilbake. Det er lett å tro at alle som melder klart, aksepterer å få tilsvarende klare meldinger i retur. Slik er det ikke, men reaksjonene er fremdeles deres ansvar.

Jeg trives med klare tilbakemeldinger og utsagn. Det er ikke alltid behagelig, men det er trygt. Jeg blir nervøs av utydelige, «snille» mennesker som ikke sier det de mener. Som sier noen annet for å få fram en reaksjon som er behagelig for dem. Eller som tier. Lar være å si det meste – i hvert fall ikke til den som egentlig skal ha budskapet. Og som ofte heller velger å snakke om fordi det er enklere enn å snakke med. Da blir jeg flakkende i blikket og veldig usikker. Situasjonen forverres av at mange av disse ”snille” og utydelige menneskene er så vant til å holde ting tilbake eller pynte på sannheten at de ofte ikke tror det de hører, heller. Slikt blir det krevende kommunikasjon av.

Sånn sett er det helt korrekt at sannheten skaper fred med andre og fred i eget hjerte. Men å si at sannhet uten tanke for konsekvensene, skaper denne freden, er i seg selv en sannhet med mange modifikasjoner. Til det er de fleste situasjoner altfor sårbare. Vi trenger ikke gjøre livet verre enn nødvendig for andre. Fordi vi selv ikke alltid er i sentrum. Fordi ikke alt handler om oss. Det er ikke bare vi som skal ha det bra. Derfor må vi vise hensyn. Tenke på om det er nødvendig å si alt? Bestemme oss for hvilken grad av direktehet vi tror den andre tåler. Ikke nødvendigvis svare på det jeg ikke er spurt om. Og om jeg blir spurt, velge mine ord med omhu når jeg må si noe jeg antar vil oppleves ubehagelig. Ikke vike unna, men være klok.

Jeg har tabba meg ut på dette ganske mange ganger. Jeg har måttet rydde meg ut av noen situasjoner der folk har blitt såret. Noen ganger har det vært rett å be om tilgivelse. De fleste gangene har det klart seg med gode samtaler om forskjellighet, reaksjoner og sårbarhet. Jeg har også opplevd at andre har bedt meg om tilgivelse fordi de ga meg ansvaret for sin egen reaksjon.

Men for å være helt ærlig: Jeg skulle sagt til mora mi at lampeskjermen hennes var fin. Det spilte jo så liten rolle. Hun hadde blitt mer fornøyd av det – og jeg ville fremdeles vært i min rett til å kvitte meg med skjermen den dagen hun var borte…

Reklamer

2 tanker om “Tydelig tale!

  1. Kjære deg. Dette kunne jeg skrevet nesten ordrett selv. Helt ned til sannheten om lampeskjerm faktisk 😀 Ikke alltid så lett å prøve seg på diplomati når mottaker ikke er mottakelig for velmenende kommentar. Jeg har mange ganger tenkt «jeg er jo ingen ekspert» og likevel har jeg en formening om mange ting. Og som man Spør, får man svar hos meg. Jeg har noen flere ute ved spesielle spørsmål og spurt først hva salgs svar de vil høres rett og slett fordi jeg synes spørsmålet er vanskelig og svaret kan såre. Klarer som deg, Ikke å lyve… Det ligger ikke i min natur…

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Å våge sårbarheten | Tonje og Dags Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.