Den viktige vurderingen…

Jeg er så gammel at kildekritikk ikke fantes blant kompetansemålene da jeg gikk på skolen. Vi hadde tilgang til biblioteket – og det vi fant av litteratur der, kunne vi stole på. Det var i grunnen opplest og vedtatt. Og så hadde vi lokalavisen. I tillegg var det noen – også i Drammen – som abonnerte på Aftenposten. Vi var blant dem. For å være helt ærlig, kan jeg ikke huske at vi brukte særlig mer enn skolebøkene våre for å finne stoff til oppgaver vi skulle gjøre, selv om Aschehougs konversasjonsleksikon i nesten tyve bind ble flittig brukt i mitt barndomshjem. Skolebøkene og læreren var våre primære kilder. Det var liten grunn til å tvile på noen av dem. I hvert fall ikke læreren. Det han eller hun sa var lov. Punktum.

Nå er kildekritikk et gjentagende tema i skolen – med god grunn. Mine elever – en herlig gjeng med syttenårige vg2-elever – surfer rundt på nettet og kommer til tider med de merkeligste utredninger når de har jobbet med oppgaver der ”alle hjelpemidler er tillatt”. ”Hvor tar de det fra?” tenker jeg innimellom – og vet jo egentlig svaret: Nå har de funnet en eller annen halv- eller helluguber nettside som de har sakset fritt og hemningsløst fra – uten å dobbeltsjekke informasjonen. Så da er det på’n igjen da; ”Nå må dere huske å sjekke nettsidene dere henter ting fra. Alt på nettet er ikke bra – og alt er ikke sant. Sjekk og dobbeltsjekk. Gå inn på fanen der det står ”om oss”… Og husk at det finnes flere sider enn Wikipedia, selv om den har blitt mye bedre  enn den var…”  Joda, jeg har holdt den miniforelesningen i diverse varianter noen ganger.

Jeg skal altså ikke påstå at norske skoleelever driver dyptpløyende kildekritikk. De er antageligvis allikevel en smule bedre enn min egen generasjon. Vi som ikke lærte noe om dette på skolen og i tillegg har fått internett i fanget i voksen alder, er innimellom bekymringsfullt naive og altfor lite kritiske til våre kilder. Og vi kan jo ikke være unnkyldt hver gang vi bommer selv om vi har måtte lære oss å forholde oss til en verden som er så totalt forskjellig fra vår på egen enkle barndom på dette området?

Senest denne uka ble jeg – enda en gang – en smule skremt. En av mine noe mer høyrevridde kristne venner på facebook fant en artikkel han synes var bra – og delte den sammen med en saftig kommentar som alene var nok til å få meg til å skvette i stolen. Tematikken gjalt Eskil Pedersens handlinger på Utøya sommeren 2011 og et ønske om oppgjør etter de valg han gjorde 22.juli. Nådeløst, tenker jeg. Alle vi som ikke var der, skal vokte oss vel for å bedømme andres vurderinger i en så ekstrem situasjon. Jeg vil anta Eskil Pederesen har hatt nok med sin egen selvfordømmelse i tiden etterpå. La han få fred, tenker jeg. Og sukker. Fra mitt ståsted er det betenkelig at kristne støtter uttalelser om at han bør anmeldes for forholdet, men det er ikke første gangen jeg blir kortpusta av kristne menneskers anliggender på facebook. Det må jeg liksom ta med når jeg frekventerer sosiale medier.

Ikke alt er det det ser ut til å være ved første øyekast...

Ikke alt er det det ser ut til å være ved første øyekast…

”Choose your battles” er et godt råd. Denne gangen valgte jeg å ta debatten. Jeg mente å ha sett artikkelen før – og fant raskt ut at den var halvannet år gammel. I tillegg var det ikke vanskelig å sjekke nettstedet den var hentet fra. En blogg som i hvert fall ikke jeg identifiserer meg med, der Mandela frimodig kalles terrorist og holocaust fornektes. I tillegg la jeg merke til at et par kristne bekjente med trygg tillit til han som hadde funnet artikkelen (antagelig hos noen av sine venner igjen?) frimodig delte artikkelen videre. Jo, dette var en kamp jeg ville velge…

Min venn fastholder fremdeles at han er enig i innholdet i artikkelen han lenket til. Det synes jeg er trist – og herom er vi svært uenige. Han er i sin fulle rett. Det er ytringsfrihetens pris at han både kan mene det og si det. Allikvel kom han etter flere runder der han fastholdt at han ikke var opptatt av hvor artikkelen var hentet fra, fram til at en viss kildekritikk var en fordel og at det var nødvendig å slette denne statusoppdateringen og lenken.  Det valget synes jeg er modent. Det krever ydmykhet å erkjenne feil.

Vi kommer til å gå i baret på dette området igjen. Jeg også, er jeg redd. Fordi det ikke alltid er så lett av avsløre kilden som denne gang. Fordi det ikke handler om saker vi er totalt uenige i og som av den grunn skjerper oss. Noen ganger gjelder det saker som er løgn eller litt påkostede rykter. Eller ironi. Noen av mine kristne brødre og søstre er for eksempel altfor tjappe til å ta en del humorsider på ramme alvor og få næring til en viss kristen paranoia gjennom dem. Eller tolke ting i feil retning og aksjonere for fort. Andre henger seg på. Deler lenker og statusoppdateringer med bekymring og forargelse. Ofte uten grunn.

Vi skal ikke være naive, og vi må passe oss. Det er ikke sånn at alt som finnes ”på biblioteket” er trygt og velbegrunnet lenger. Det var det nok ikke i vår barndom, heller. Det handler vel mest om at det i vår tid er så mye mer å holde orden på. Og så mye lettere å skrive ut meningene sine for alle oss amatører. Derfor er kildekritikk ikke bare en forunderlig greie som skolelever holder på med nå til dags…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..