Hvileskjær…

Melankolien kan lett ta tak sånn rundt nyttår når sånne som jeg skal tenke seg gjennom alt som har vært. Vi som er sånn skrudd sammen at vi skal lære noe av hvert eneste lille pust her i livet, mener jeg…

På sett og vis misunner jeg den gamle mannen Allan, som vi så i filmen om ”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forvant” for noen dager siden og fremdeles humrer over. I god Forest Gump-stil lot han livet komme og gå uten nevneverdig refleksjon… I tillegg hadde han flaksen på sin side. På den annen side er jeg takknemlig til mine foreldre som mer eller mindre bevisst plantet noen verdier i meg som gjør at det er komplett umulig for meg å ikke tenke, notere og henge meg opp i hva vi kan hente ut av de erfaringene livet byr på til enhver tid. Eller kanskje har det mest med personlighet å gjøre? Vekst er uansett et kjernebegrep…

Slik sett er uka rundt nyttår alltid en ufordring for meg. Gemalen henger med så godt han kan. Også han er opptatt av hvilken kunnskap vi kan hente ut av det livet byr oss, men han evner nok bedre å la deler av det fare hen og la gå enn jeg. Ikke minst det som oppleves negativt.

Men omsider kommer også jeg i havn – og så bretter vi opp ermene og er i gang med et nytt år.

Vi skal altså ha minst et halvt år med det kristne amerikanerne kaller en ”sabbatical”. Jeg liker det ordet for pause. Noen ord er det ekstra svung over, liksom, og dette er ett av dem. Sabbatical! Egentlig henspiller det på den bibelske sabbaten, der den syvende dagen var en hviledag, og jorden skulle få hvile uten at noe ble dyrket på den hvert syvende år. Med andre ord noe mer sakralt og tilbaketrukket enn det en sosialpedagigisk rådgiver i videregående og en leder i nærlingslivet kan få til, men dog – når det gjelder organisert menighetsliv har vi altså ingen planer for det neste halvåret…

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte - og nyte utsikten - en tid framover.

Vi vet ikke helt hvor veien går framover, men det er en vei der. Vi skal kjøre sakte – og nyte utsikten – en tid framover.

Det kjennes godt. Og litt fremmed. Vi har tross alt satt oss selv i en kontunuerlig situasjon der forpliktelsene har vært mange siden lenge før vi gifta oss.  Det har vi hatt stor glede av! Det å trives med oppgaver og engasjement betyr ikke at det ikke iblant er riktig å sette et komma – eller et punktum før noe nytt. I to, tre år har vi snakket om behovet for et lengre hvileskjær, men har ikke sett for oss at det var mulig på et par år enda –  og så ble vi altså puffet uti det. Ikke helt planlagt, men faktisk ganske deilig. Jeg sjekket akkurat kalenderen vår, og når det gjelder kvelder og helger er den merkelig tom for oss begge framover. Det er en ny situasjon – ikke minst for Dag, som har kjørt et tøft og displinert løp. Akkurat nå oppleves en mer glissen kalender bare inspirerende.

”Det passer jo aldri”, synes jeg å høre ganske ofte. Og så utsetter vi nødvendige valg eller det vi der og da anser som relativt unødvendige ønsker. Som det å ta en pause fra selvpålagt ansvar og forpliktelser. Allikvel er det uten tvil et klokt valg å stoppe litt opp i blant. Det er jeg overbevist om – uansett foranledning. ”Ingen ting er så gæli at det ikke er godt for noe,” pleide mora mi å si. Det er jammen sant.

Jeg har i årenes løp sett mange eksempler på at folk som skulle ha en pause fra et eller annet, opplevde den så bekvem at de aldri har kommet på banen igjen. Kanskje ble det med dem som med en del som til slutt – etter å ha stått imot i lengre tid – blir sykemeldt. Når de så endelig roer ned, kommer det mer i samme pakka – av smerter, slitenhet og depresjoner. Faren er der for oss som er vant til å stå på i frivillig arbeid, også. Når vi roer ned for å sette fokus på litt annet, slik vi skal nå, overmannes noen ikke bare av den gode opplevelsen ved å ha mer fri, men også av slitenhet og kan hende en slags latskap en ikke har gitt rom på mange år? Vi vet at det er lett å bli selvopptatt når en ikke lenger har påtatt seg ansvar for noe.

At man vet om grøftene det er mulig å falle i, gjør selvsagt risikoen for å falle i dem, mindre, men det fjerner den ikke helt. Vi er allikevel ganske trygge på at vi ikke har lagt inn årene for godt når det gjelder engasjement utenfor egen nesetipp og navle. Denne pausen skal fylles med mer enn TV-serier og sofakroken. Vi skal gjøre noe av det vi har forsømt ved å la menigheten være førsteprioritet i ett og alt. Det handler om litt kultur – og en del mennesker. Ikke minst er dette en slags konsolderingsfase for Dag og meg – i fellesskap med Gud. Hvordan kan vi styrke vårt personlige forhold til ham nå? Hva ønsker han for oss framover?

”Du er ikke uunnværlig som min tjener, men som barnet mitt er du umistelig,” skrev Sølvi Hopland i en sangtekst en gang. Den tekstlinjen har fulgt oss i mange år. Selv om våre – og alles – bidrag i samfunnet, det være seg menighetsarbeid eller andre ”små ting gjort i kjærlighet”, er viktige for å forandre verden, er vi ikke uunværlige. Derfor stopper vi opp med god samvittighet. For først og fremst å være… Guds barn, hverandres beste venner og kjærester, noens slekting, noens venner, noens kollegaer…

Reklamer

En tanke om “Hvileskjær…

  1. Tilbaketråkk: Å våge sårbarheten | Tonje og Dags Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.