Arven fra mor…

”Fem-mila i Kollen og seriestart på Åråsen – på ett døgn – sånt har dem ikke i Barcelona” skrev en av mine facebookvenner i sin status før helga. Det har han rett i – og sånt har vi ikke hatt her så lenge heller. Av den grunn har jeg tenkt en del på mora mi de siste dagene: ”Jeg er deprimert to ganger i året,” bekjente hun i en alder av omkring åtti. Og la til: ”Det er i glippa mellom vintersporten og fotballen høst og vår!”. Hadde hun levd nå, hadde hun sluppet den ”glippa”.  Det ville hun satt stor pris på…

Mamma fulgte sportsresultater med stor interesse - på TV, i aviser og blader...

Mamma fulgte sportsresultater med stor interesse – på TV, i aviser og blader…

Mamma var genuint sportsinteressert. Da hun – 78 år gammel – flyttet ut av ”huset sitt”, etter at faren min hadde kommet på sykehjem, og inn i en leilighet i nærheten av ham, ringte hun fortvilet til gemalen: ”Du må hjelpe meg. Her er det kabel-TV, men jeg har altfor få sportskanaler!” Min kjære skjønte neppe problemet, men han var behjelpelig og fikk installert ekstra sportspakke hos den gamle. Den ble til glede både for henne og oss.

”Jeg er så glad for at jeg er interessert i sport, for da har jeg noe å gjøre når jeg sitter der alene,” sa hun med ujevne mellomrom. Jeg er ikke i tvil om at det var et lite stikk til oss som bodde milevis unna og ikke akkurat stakk innom på en kaffekopp hver dag, men det var også sannheten. Min gamle mor var sysselsatt betraktelig mer med TV-sporten enn hun hadde vært uten.

Jeg skjønte at min mor kom til å dø i 2008 da Nederland skulle spille åpningskamp i EM og mamma ikke orket å se kampen. Hun lå på sykehuset og jeg visste at gjengen i de orange trøyene hadde vært ”laget hennes” i mange år. Kanskje siden jeg hadde mange vårer i Amsterdam i ungdommen og sendte kort med tulipaner på hjem til opphavet?

Nå var hun sengeliggende og hadde ikke krefter til det som var livets gleder lenger. Før det hadde hun orket mye fotball, skisport og annen idrett. I min barndom var vi en familie som dro på hopprenn og fotballkamper på søndager, og for meg er plingelyden i tippekampen et godt minne. Lørdag ettermiddag var det kaffe og engelsk fotball på menyen da jeg var tenåring. Det var den gang det var skrinnere med TV-kanaler…

Hjemme hos oss var mamma den som stod opp klokka fem om morgenen for å se ishockeykamper på direkten fra OL på andre siden av kloden. Som lagde opp middagsmat før VM på ski slik at hun og pappa kunne sitte pal foran TV-en og bruke lite tid på matlaging i hvert fall i helga. Og det var hun som hoia så voldsomt da Godset slo Rosenbord i nittien at katta rømte huset og ikke dukket opp før to dager seinere. Og den katta var vant til mye når det gjalt heiing og sportslig begeistring.

Det gikk mye i fotball. Da mine foreldre ble eldre ringte jeg noen ganger bare for å spørre om det stod bra til med dem? ”Joda, vi har det bra”, hendte det pappa svarte: ”Mora di har noe usnakka med noen italienske fotballdommere, men ellers er det bare fred og fordragelighet”. Gemalen gjorde det til en sport å ringe midt i det min mor betegnet som ”viktige kamper”. Hun tok telefonen, men da han så begynte å småprate om vær og vind, var det tydelig at hun i den andre enden fikk testet tålmodigheten: ”Om det var noe spesielt?  Om de kunne ta det litt kvikt, for hun så nemlig på kamp.” Etter hvert forstod hun at han ertet henne. Og siden det var han, tok hun det med godt humør.

Da gemalen og jeg gifta oss, ofret jeg TV-sporten i mange år fordi han over hode ikke viste noen interesse utover å erte min mor midt i fotballkamper han visste hun så på. Etter en del år, bestemte jeg meg imidlertid for at denne arven skulle jeg jammen ta opp igjen. For sannheten er jo at  om jeg ikke er deprimert i noen sportsglippe verken høst eller vår, så lar jeg meg engasjere og koser meg  både med sport på TV og en live fotballkamp i ny og ne. I det siste har han jammen kommet tuslene han jeg bor sammen med, også. Han har til og med innrømt at det er spennende… og litt gøy. Men om det er nordmenn eller russere som vinner, det bryr han seg fint lite om. ”Jeg forstår meg på en god idrettsprestasjon,” svarer han om jeg påpeker manglende nasjonalfølelse. Han har ikke noe sterkt patriotgen, den mannen.  Men han velger å dele en av mine gleder. Og det kaller jeg kjærlighet…

Reklamer

En tanke om “Arven fra mor…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.