Om fotball og ære…

Jeg har benka meg foran TVen og er klar for en fotballkamp som er så spennende at jeg nesten ikke vet om jeg orker å se den. Og det til tross for at fotball ikke er det viktigste i livet mitt. Nå skal riktig nok selve paven ( den forrige?) ha sagt at «av alt uviktig, er fotball det viktigste», men siden jeg ikke er katolikk, må jeg nok innrømme at det er et par andre uviktige ting som får mer tid og fokus…

Dessuten: Uansett hvordan det nå går på et fullsatt Marienlyst i Drammen: Rent fotballmessig er dette allerede en gledens dag. Mitt andre lag (man bor jo i Sarpsborg) er klar for neste års eliteserie. Jeg har akkurat tråkka meg hjem fra Sarpsborg Torg og jubelen over det opprykket.

Jeg gjør meg noen refleksjoner… For det første: Det er mye tilbedelse i god fotball! Jeg har akkurat hørt en voksen mann med rusten stemme fortelle fra scenen på Sarpsborg torg at han «kysset skoene til Martin» (Wiig).  Og hørt at det er lite menighetssang som kan måle seg med et fullsatt torg som synger hymner til laget og byen med løfta hender, vaiende flagg og svingte skjerf.  Noen smiler i skjegget, men ingen ser ut til å tenke at det er unormalt over noe av dette? Det er visst om lovsangen rettes mot den Gud vi tror skapte både verden og gleden at det kalles fanatisme og det rynkes på nesen? Faktum er vel at selv noen av de som både hever sin røst og vaier sine flagg på torget i kveld, tror på Gud, men vil hevde at de «ikke er sånn» om de forviller seg inn i en kristen sammenheng der løfta hender er en del av kulturen?  Jeg undres – men gleder meg over å se at det finnes så mange talenter for både hengivenhet og lovsang i byen vår.

For det andre: Jeg skulle ønske at sarpingene på en dag som denne kunne glede seg over det de selv har oppnådd uten å hovere over at nabolaget langt fra har hatt samme suksessen denne sesongen.  For meg kortslutter det liksom i starten av markeringen når en søt femåring – datter av en som er sentral i Sarpsborgfotballen – slipper til og på sjarmerende småbarnsvis drar forsamlingen gjennom et par vers som ikke gjør noe annet enn å hetse Fredrikstad. Det smaker så dårlig. Det er planta noen holdninger i denne femåringen som med letthet kan påvirke hennes holdninger til andre mennesker i framtida.  Hva med en smule bevissthet omkring dette med forbilledlighet? Hvorfor må dager som dette minne om en slags russetid der man legger gode verdier til side og oppfører seg som om alt er lov – akkurat nå?

Så fint det hadde vært om noen heller hadde gitt uttrykk for at vi er «lei oss for at det ser ut til at vi ikke skal møte FFK i eliteserien neste sesong», og så latt ord og toner fokusere ene og alene på stolthet over det eget lag har oppnådd. Det hadde holdt. For lillebror har klart det enda en gang. Uten et kjempeapparat og med lokal forankring har laget spilt seg fortjent opp en liga, og byen har mobilisert og heia. Det står det respekt av. Såpass respekt at gemalen på vei til Gardermoen – fremdeles like uinteressert i fotball som han alltid har vært – og frua hans – Godsetpatrioten – tok turen til torget for å bidra i hyllesten og markere sin lokalpatriotisme.

Nå spilles det på Marienlyst. Og jeg tenker. Filler’n heller. Det hadde vært så moro om Godset vant. Men de spiller mot et sterkt lag. Og Molde ruler fire poeng over dem begge. Selv om de aktuelle ikke hører meg, vil jeg si det sånn: Takk til alle lagene i toppserien  som dette året  gjør det så spennende til siste slutt. Det laget med fleste poeng – og best målforskjell – kommer til å seire. Punktum! Heter det laget noe annet enn Godset, vil jeg allikevel være stolt Drammenser. Jeg lengter ikke etter å kysse noens sko og jeg vaier ikke med flagg. Men jeg koser meg over et lag som fremdeles har hjertet mitt…