Reunion

For omtrent tretti år siden ble jeg ungdomsarbeider… I bagasjen hadde jeg med meg ungdomsklubbeerfaring, leirer og turer gjennom egen gymnastid i kristent ungdomsarbeid i Drammen, to år på Vestlandet som  folkehøyskoleelev og stipendiat, et skarve grunnfag i kristendom samt bibelskole og så langt tre år i en norsk gren av en internasjonal misjonsbevegelse. Når jeg ramser det opp nå, ser lista relativt lang ut – samtidig som jeg erkjenner at ansvaret jeg gikk inn i, var stort og risikoen for å gjøre feil relativt høy.

Denne helga har jeg vært på reunion for Kuffen i Søndre Slagen – det ungdomsarbeidet jeg fikk være en del av gjennom sju spennende år på åttitallet.  År som lærte meg mye. Mye mer enn den formelle utdanninga jeg karra med meg i løpet av den samme tida.  Jeg gjorde nye og fruktbare erfaringer som leder, underviser og samtalepartner. Mange floker måtte løses, og måten vi – og jeg – gjorde det på, var nok ikke alltid den beste. Sånt lærer man også av.  Egentlig tror jeg verken jeg eller de jeg var leder for, erkjente hvor ung jeg egentlig var den gangen, men jeg er – enda en gang – uendelig takknemlig for at noen hadde tro på meg og turde å gi meg og en enda yngre venninne ansvar og tillit. At vi turde, er jeg ikke fullt så imponert over.  Vi var nok i en periode av livet da iveren var større enn vettet…

For en tid… Den gangen spilte jeg til og med gitar…

Jeg var spent før gjensynsfesten. Selvsagt. Det har rent mye vann i mange hav på godt og vel tyve år. For noen var ungdomsklubben en god parentes i livet, for andre en tid da viktige valg med tanke på tro og verdier ble tatt – for livet. Jeg kjenner det dypt i hjertet når en av gutta tar meg til side og minner meg på en bibeltime jeg holdt for mange år siden; «Da bestemte jeg meg for å følge Jesus – og det gjør jeg fremdeles…» Nå er han en voksen mann med dype røtter i troen og sterke verdier. Det er fint å ha fått så noe som har vart – noe godt. Samtidig som jeg konfronteres med at for andre har troen blitt borte  – i ett eller annet. Dype sår eller egne valg og prioriteringer. Jeg har ikke behov for å analysere årsaker, men bestemmer meg for at det neppe skyldes den såjobben vi gjorde. Eller såkornet vi brukte.

Jeg ser tilbake på en strålende kveld – og en altfor kort natt. Liv ble oppsummert, ungdoms»synder» påminnet, latteren runget og det var så inderlig godt å bare sees – for å nikke anerkjennende til vissheten om at selv om vi ikke har sett hverandre på mange år, har vi noe sammen som er viktig for livene våre.

Inspirerende. Jeg fylles av takknemlighet. For det jeg fikk gi – og det jeg selv fikk i løpet av de årene. Venner for livet, røtter for troen, erfaringer å gå videre med – og utrolig mange gode øyeblikk…  Jeg vet lite om hva dette egentlig betyr for hverdagen min i dag, men jeg vet at det henger sammen.  Mest på godt…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.