En lysning i skogen…

Jeg leste et sitat denne sommeren som ikke har sluppet meg siden… Det har vært gjenstand for mye grubling – og til sist en slags landing nå midt på høsten. I en bok om skog og trær som jeg bladde i på Øland, stod disse ordene på en ellers blank side: «Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bare kan hittas av den som gått villse…»

Det er mye mer poetisk enn det som i mange år har vært sayingen her i huset: «Det finnes honning i et hvert kadaver». Vårt er hentet fra historien om Samson i Bibelen – han som fant en bisverm og honning i kroppen til den løven han hadde drept dagens før. Hvor Tomas Tranströmer – fjorårets vinner av Nobelprisen i litteratur – har hentet sine tanker fra, vet jeg ikke, men sannheten i det han formidler er ikke ulik: På samme måte som smerten og de negative erfaringene i livet har sin pris, har det gjennom alle tider vært en gjentagende erfaring – både for bibelens eldgamle helter og nåtidens forvirrede mennesker – at livets utfordringer har en tendens til å bringe med seg noe verdifullt som gjør mennesker både rikere og klokere… Og skal vi tro Transtrømer, finner vi – om vi «går villse» – noe lyst og godt som vi aldri hadde funnet om vi ikke hadde hatt akkurat den erfaringen?

En lysning i skolen kan være sp mangt, men det er i hvert fall et sted der man kan ligge flatt med hendene under hodet og blikket vendt oppover… mot himmelen.

Nederlagene, smerten, de erfaringene vi i ærlighetens – og ikke minst tidsåndens – navn gjerne skulle vært foruten, har en forunderlig evne til å bringe med seg en sødme eller lysning som tilfører livet en dimensjon vi seinere ikke ville vært foruten. En merkelig ressurs eller en ny grunnvoll… Kan hende til og med noe av evighetsverdi? Det kan imidlertid ta tid å finne den. Og kanskje må man titte både under og bak de dårlige erfaringer for å få øye på en bitte liten – vakker? – lysning…

For noen år siden kjempet gemalen og jeg en kamp som gjorde at vi flere ganger så tilbake på de valgene som hadde ført oss dit vi var, med både undring og slitenhet. Vi erkjente gang på gang for hverandre at vi gjerne skulle valgt annerledes – samtidig som vi visste at vi hadde gjort riktige valg. Det var bare fortsettelse som ble så krevende. Vi hadde bare – fram til da – tenkt at riktige valg automatisk skulle gjøre oss tilfredse og lykkelige. Punktum. Men riktige valg er ikke nødvendigvis uten motvind og smerte. Til dags dato kan jeg kjenne at jeg kunne gitt mye for slippe å «miste» noen år av livet på den måten. Han jeg er gift med deler nok den erkjennelsen. Samtidig som han av hjertet mener at nettopp disse valgene og prosessene gjorde ham til den mannen han er i dag. Det ga ham styrke. Og spør du meg, vil jeg si at det i enda større grad gjorde ham til en mann med ryggrad. Og hud. Det er hans «glänta» og «honning»…

Vi er nok skrudd sammen sånn, både gemalen og jeg, at vi vil lære noe nytt av hver eneste situasjon her i livet. Egentlig en litt slitsom egenskap, om sant skal sies. For det å lære, kan jammen være krevende. Kanskje er det derfor jeg husker sitatet fra skogsboken på Øland denne sommeren. Fordi en «glänta» er et sånt hvilende sted… Et sted uten eksamen og fasit. Et sted for bare å legge seg flatt. Med hendene under hodet og blikket vendt oppover. Mot himmelen…