Ambisjoner?

Denne sommeren har jeg gjort meg noen tanker om alder… Jeg fyller 55 seinere i høst, og det er jo på sett og vis en milepel. En underlig sådann. Når jeg ser det tallet, føles det ikke helt som det har noe med meg å gjøre? Jeg kjenner meg jo relativt ung. På den annen side er jeg ikke truet av det å bli eldre. Det har faktisk sine fordeler. Men jeg tror mange med meg kjenner at jo høyere tallet blir, jo lettere er det å se dette tallet som et tall…sett utenfra. Uansett: Det står ikke til å nekte at årene går og jeg har blitt mer enn voksen…

Hver alder har sine goder og sine utfordringer. Som sosialrådgiver i videregående skole har jeg for lengst konkludert med at jeg er glad jeg ikke er tenåring i vår tid. Livet er krevende nå en nærmer seg overgangen til tyvetallet. Store valg skal gjøres – på relativt tynt beslutningsgrunnlag. I møte med det – og dem – kjennes det godt å ha levd en stund.

Jeg hadde ingen følelse av panikk da jeg rundet tretti – til tross for at jeg da ble «peppermø». Livet var ikke uten utfordringer, men det var godt. Jeg fikk bruke evnene mine og kjente meg rik. Om ikke på penger, så på venner og gleder. Dessuten har jeg alltid vært sånn skrudd sammen at livet og verden er et sted for læring. Jeg har mange ganger – senest i går på jobben – hørt meg selv si at «så fint, da lærte vi jammen noe nytt i dag også. Enhver dag da vi lærer noe, er i bunn og grunn en god dag.» Trettiårene var en tid med relativt bratt læringskurve på en del områder.

Da jeg fylte førti, gikk det også relativt smertefritt for seg. Gemalen – ja, for da hadde han vært en del av livet mitt en stund – mener at jeg gjorde unna førtiårskrisa en ettermiddag jeg var premenstruell. Det er nok ganske nær sannheten. Men jeg oppdaget at livet endret seg. Det begynte å bli mer verdifullt på den måten at valgene mine ble viktigere. Jeg sølte ikke lenger bort tida slik jeg – når jeg så meg tilbake – hadde en følelse av at jeg hadde unt meg tidligere. Det begynte å bli viktigere hva jeg brukte tiden min på – og jeg så det som mer vesentlig at jeg fant balansen mellom det å ta vare på meg selv og det å strekke meg i møte med behovene rundt meg.

Så runda jeg femti og er nå altså på god vei mot å være nærmere seksti enn noe annet rundt tall. Kanskje er det derfor det blir så inni staurene latterlig å skulle forholde seg til en TV-reklame der en smilende dame i slutten av trettiårene (?) forteller med stor entusiasme at hun har «ambisjoner om helt hvite håndklær»? Her har altså noen med peiling på hva som motiverer folk til å kjøpe et produkt – gjerne enda til endre en vane de allerede har – satset på at det sitter folk rundt i det ganske land og ikke har større ambisjoner her i livet enn hvite håndklær? Ja, for det må jo være derfor de bruker akkurat denne reklamesnutten; «Vi må skape noe som folk kjenner seg igjen i…?»

Det er med stor undring og ikke så rent lite bekymring jeg konstaterer at vi har blitt et så materialistisk samfunn at «ambisjoner om hvite håndklær» regnes som relativt normalt og ikke anses som noe som vil få folket til å heve øyenbrynene…

Nå har jeg alltid vært et relativt både renslig og ryddig menneske, men jeg alltid hatt større mål i livet enn «hvite håndklær». Når sant skal sies, har jeg sjelden satset på hvite håndklær – av den enkle grunn at jeg synes andre farger ser pene ut lenger. Jeg liker fremdeles å ha det pent rundt meg. Men jeg velger mine mål med litt større omhu enn det der. Jeg drømmer andre drømmer enn en leilighet og ei hytte som får folk til å gispe i begeistring; «Og så så hvite håndklær dere har, Tonje…»

Den nevnte reklamesnutten har virkelig fått meg til å fnyse – men den har også, sammen med noen andre opplevelser de siste månedene, fått meg til enda en gang å gjøre opp status: Hva er viktig i livet mitt?

Jeg vil drikke god kaffe uten stress og gjerne legge nye gleder til sekken med alt det gode i…

Konklusjonen er omtrent slik: Jeg vil bevisstgjøre meg på å være til stede i eget liv så godt det lar seg gjøre. Jeg leve godt med min elskede. Sørge for at vi – fremdeles – har god og byggende tid sammen. Jeg vil hegne om min tro og gjøre som profeten Hosea i det Gamle testamentet oppfordrer til: «La oss jage etter å lære Gud å kjenne». Jeg vil arbeide hardt, men ikke grenseløst. Jeg vil ha et åpent hjerte og et åpent hjem. Jeg vil bruke mest krefter på mennesker og situasjoner som gir meg energi. Jeg vil respektere egne grenser. Jeg vil ha klokkeløse dager og ferier innimellom. Jeg vil dyrke tomater og stelle mine sommerblomster i sakte fart. Jeg vil nyte livet. Og leve for mer enn interiør og materialistiske symboler…

Det vil jeg. Og jeg er snart 55. Så jeg gjør som jeg vil…

Reklamer

En tanke om “Ambisjoner?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..