Arbeidsfordeling

«Jeg tror vi fordeler arbeidet sånn cirka fifty fifty…»  Kommentaren kom litt spørrende, men allikevel med ganske stor overbevisning fra gemalen i en sosial setting for en del år siden. Jeg stod i bakgrunnen og hørte godt hva han sa.  Og var neimen ikke sikker. Allikevel forstod jeg hvordan han tenkte. Den bevisste arbeidsfordelingen hjemme hos oss, kunne nemlig enkelt uttrykkes slik: Huset tar vi sammen (dette var i en periode uten vaskehjelp), han har ansvaret for oppvasken – og hun tar klærne.

Det hørtes veldig riktig ut at det var en noenlunde jevn fordeling av arbeidsoppgavene.  Allikevel satte Dags uttalelse overfor noen venner meg på ideen å sjekke. Det gjorde jeg ved å skrive ei liste der jeg noterte alle ting som hørte til hverdagens gjøremål hjemme hos oss. Ved siden av punktene på lista gjorde jeg klart tre kolonner: En for ham, en for meg og en merket «sammen». Den siste gjaldt ting og tang der jeg mente vi bidro nokså likt.  Jeg forsøkte å være så rettferdig som mulig; På områder der vi begge bidro, men ikke like mye, ga jeg den av oss som gjorde mest, to kryss, og den andre ett.

Lista ble ganske lang – og den ble inndelt i følgende hovedområder: Husvask, oppvask, klær, mat, administrasjon, bil, søppel og ute/hage. 70 punkter tilpasset det livet vi hadde på den tida. Det tok litt tid å lage den – og en del tankearbeid for å fylle den ut så rettferdig som mulig. Jeg var på ingen måte ute etter å «ta» Dag med dette dokumentet, men jeg ville skaffe meg – og oss – en oversikt over hva som faktisk gjøres i en familie som vår, og hvem som gjorde hva.

Da jeg ganske nennsomt hadde supplert lista gjennom noen dager fordi jeg kom på nye ting som hørte med, og jeg hadde krysset ut alle punktene, ble jeg egentlig ganske overrasket over hvor mye jeg faktisk gjorde. Arbeidsfordelingen viste seg å være betydelig skjevere enn jeg hadde trodd. Det var ingen grunn til å anklage gemalen. En del av det som stod på lista innså jeg at han nok ikke registrerte at ble gjort. Pusse vinduer, for eksempel. Han hadde aldri sett at jeg gjorde det – og neppe lagt merke til at vinduene noen få ganger i året (ikke oftere, det må innrømmes) var riktig fine selv i solskinn.

Først da alt var fylt ut fra min side, spurte jeg Dag om han hadde lyst til å se på den og komme med sine reaksjoner? Var han enig i at det var sånn – eller hadde jeg vært urettferdig?  Jeg hadde spurt ham i forkant om vi kunne bruke litt tid på en «vår kveld» til en oversikt jeg hadde laget over «husarbeidet hos oss». Det ville han – og han brukte god tid til å lese gjennom halvannen A4-side med arbeidsoppgaver.

«Den er nok dessverre ganske korrekt,» sa han da han var ferdig. Og sukket! Så brukte vi litt tid på å snakke sammen om det vi hadde oppdaget. Hvilke områder manglet han informasjon om? Den allerede nevnte vinduspussen var et slikt; Han visste jo at det ble gjort – selvsagt. Han hadde bare aldri tenkt på at «noen» gjorde det hos oss. Var det noe av det vi (ved meg) gjorde som var unødvendig?  Her var vi nok litt uenige. Oppladingen til jul, for eksempel. Var det virkelig nødvendig?  Jeg mente «jo», han var likegyldig til hele «julestyret». Det ble en god prat om antatte og reelle forventinger rundt jula. En viktig prat – som endte med at vi definerte hva slags jul vi ville ha – og  betydelig mere samarbeid om den delen av det jeg følte meg alene om.

Når det kommer til byggeprosjektene på hytta – og rundt den – er det Dag som skal ha hundre prosent av æren.

Alt dette tok jo tid  – men vi hadde begge opplevelsen av at vi holdt på med en konstruktiv prosess. Og den endte i det store spørsmålet: Hva og hvordan kunne vi endre på noe av dette?

Vi fikk det til. Sannheten i vårt tilfelle var ikke at gemalen ikke ville bidra. Han hadde bare en tendens til å ikke reflektere over hvordan en del «ting» faktisk «came to be»… I tillegg hadde han dratt med seg det tenåringssyndromet som handler om å «vente» med en del ting. Til «etterpå». Kanskje for å se om det skjedde «av seg selv»?  Jeg på min side orket ikke vente og syntes det tok mindre energi å gjøre ting selv enn å vente på at han skulle få rota seg til det.

Lista ble endret. Den gangen og året etter. Siden har begge utgaver ligget i dvale på pcen min. Til jeg kom på den igjen her om dagen. Og konkluderte med at mye har blitt annerledes…  Jeg titta på den i dag igjen. Og konstaterer at om Dag vil si noe om disse tingene nå, kan han trygt si det slik: «Vi har en arbeidsfordeling vi begge er fornøyd med. Helt «rettferdig» er den nok ikke, men vi har gått mange skritt sammen – også på dette området.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..