Alba og stola?

Man skal være rimelig innvidd for å skjønne hva det er, tenker jeg. Skjønt stola, det er faktisk noe mora mi hadde – og som jeg har arvet. Den er i mink og skal legges over skuldrene ved finere, men lett kjølige anledninger. Såpass fine at jeg ennå ikke har funnet noen anvendelse for dette litt merkelige plagget…

Og googler man ordet alba, havner man i en by med 30 000 innbyggere i Italia. Uten at albaen i overskriften har noe med det å gjøre. For dette handler om liturgiske klær. Vanligvis brukt i høymessen i den norske kirke: En hvit «kjole» og et tilhørende skjerf som skiftes ut i pakt med kirkeårets farger.

Her i huset har vi aldri vært spesielt glad i noe av det som skaper avstand mellom kirken og folk flest. Og presteklær synes vi alltid har vært en merkelig greie. Det synes ikke pastor Sandvand i Moss Frikirke.Han «opplever det slik at prestekjolen understreker at pastoren ikke er en privatperson, men innehar en tjeneste der Jesus Kristus er i sentrum,» kan vi lese på menighetens nettside. «At dette jo også er langt vakrere enn en svart/grå dress, kan jo også være et poeng, «legger han til. Og derfor vil han nå innføre dette utstyret i gudstjenestene i sin forsamling.

Andre menigheter må selvsagt få gjøre som de vil. For oss er dette en skuffelse og et langt tilbakeskritt i arbeidet med å være et trossamfunn  som kommuniserer godt med folk som ikke opplever kirken som et avslappende «hjem». Da vi selv gikk fra Den norske Kirke til den evangelisk Lutherske Frikirke for omtrent 12 år siden, opplevde vi det frigjørende å komme inn i et trossamfunn uten presteklær og mye annet antikommuniserende «stæsj».

Dessuten liker vi historien om Frikirkens opprinnelse. En av grunnene til at dette trossamfunnet i det hele tatt eksisterer, er motstanden mot å være en embetsstyrt kirke. Denne kirken skulle ledes av de alminnelige troende! Ville det ikke da være mer naturlig at pastorene kler seg som folk flest: Kan hende i en «svart/grå dress» som Sandvand omtaler, men enda mer trolig i olabukse og T-skjorte. I hvert fall i menigheten hos oss. Er det ikke noe av vitsen at pastoren er en privatperson – en valgt daglig leder for menigheten uten rundsnipp, kjole og stola som får han eller henne til å framstå som fjern fra det folket vedkommende skal vandre sammen med og lede?

For oss lander det meste på spørsmålet om hva vi som Kirke kan gjøre for å kommunisere sånn at mennesker ikke opplever kirken og kirkens budskap som fjernt og rart – bare brukbart ved høyst spesielle anledninger som bryllup og begravelse. Hvis prester og pastorer i framtida vil unngå å oppleves som isolerte seremonimestere av folk utenfor menighetskjernen, og som åndeligere enn «alle oss andre» av de som utgjør kjernen, bør de gjøre som jeg har gjort med stolaen etter mora mi. Legg den pent og pyntelig på hylla for langtidslagring…

Reklamer

16 tanker om “Alba og stola?

  1. Nå tror jeg det er virus hos dere igjen! Vinn 1 iPhone4 – iMac – iPad2
    BARE REKLAME!

    Liker

  2. Utrolig bra skrevet. Jeg er veldig glad for å tilhøre og være en del av Nedre Glomma Frikirke hvor presten ikke går i sånne superreligiøse klær slik som i Statskirken og lignende steder. En ting er avstanden det skaper mellom prest og oss andre, men det lager en slags avstand mellom oss andre og Gud, ubevisst. Og før vi vet ordet av det må man kle seg i pendress og slips for å komme inn i den sosiale varmen. Nei, slike yppersteprestelige kjoler vekker et sinne hos meg, et sinne over at vi fortsatt i Norge hvor vi er såpass opplyste tror at det er måten å kommunisere på. Hvite frakker og rare høytidelige klær trenger ikke Åndelige ledere smykke seg med. Det verk Jesus har gjort i en troende sitt liv burde være mer enn nok utsmykning, mener iallefall jeg. Dessuten ville jeg ikke definert dette kjolegreiene som smykke, snarere noe merkelige greier som noen mennesker har finni på en eller annen gang. La presten lede som en sann medvandrer som går sammen med oss andre på en forståelig og ekte måte!

    Liker

  3. «Er det ikke noe av vitsen at pastoren er en privatperson – en valgt daglig leder for menigheten…»
    Isåfall handler dette – dessverre – om noe dypere enn klær men mer om hva man mener en gudstjeneste, en menighet og dens hyrde er. Her tar man heller ikke hensyn til verken kirkens 2000 års historie/praksis – eller praksis i de kirkesamfunn som man finner i dag.
    Mange opplever ellers at akkurat pga «presteklær» tar mennesker kontakt. Det samme «stæsjet» dere kritiserer/ironiserer kan hjelpe noen til å få formidlet noe av sin sorg, sine spørsmål, sine forbønnsønsker – ikke minst av de utenfor menighetskjernen.

    Opplever de som utgjør «kjernen» i deres menighet at presteklær event dress gjør pastoren mer åndeligere enn “alle oss andre”? Da er kanskje det bedre å forkynne hva åndelighet handler om enn å skifte til olabuske og t-skjorte

    Liker

  4. Finn Tora, spørsmålet ditt på slutten av kommentaren din har du egentlig svart på selv. Du sier at presteklær er nettop noe som gjør at folk tar kontakt, altså underliggende, folk i presteklær er såpass åndelige at folk tar kontakt nettop av den grunn. Problemet blir den avstanden slike klær kan skape for mange, avstand mellom dem og Gud. Det gir et inntrykk av at man må være så prektig og feilfri i møte med Gud. Tror ikke det skader om Åndelige ledere rundt om kring ser seg i speilet med hele praktstasen mens de holder Bibelen i hånden og de spør seg selv, hvor i Bibelen antyder Gud at jeg må kle meg på en veldig sær og annerledes måte enn alle de andre menneskene i felleskapet? Spørsmålet er ikke farlig å spørre seg selv, bare prøv!

    Liker

  5. Dan Lewi: Vi snakker her ikke om «praktstas». Vi snakker her ikke om «prektig og feilfri» eller «sær og annerledes». Dette er mer subjektive uttrykk/følelser fra din side. Følelser som jeg aksepterer at du av en eller annen grunn har – men som du ikke kan gjøre til generelle / allmen forståelse av hva vi nå er inne på.
    For å imøtekomme din utfordring har jeg stilt meg ditt spm: «hvor i Bibelen antyder Gud at jeg må kle meg på en veldig sær og annerledes måte enn alle de andre menneskene i felleskapet?» Svaret er … ingen steder. Men så har «sær og annerledes» klesstil lite med denne saken å gjøre

    Liker

  6. Finn Tore: flott at mennesker tar kontakt. Men hvem tar de kontakt med? hva slags selvbilde har han/hun som kontaktes? og hva slags bilde har den som kontakter av «presten». Åpenbart kommuniserer klærne noe utover den «rette» fortåelsen av åndelighet. Nå er det jo heller ikke sånn at budbringeren (den som har preste klærne) bestemmer hva folk skal oppleve. Misforstår mottakeren, er det budbringeren sitt ansvar å korrigere språket slik at budskapet mottas rett.

    Ved katastrofer og ulykker ser jeg poenget med en form for sjelesørgeruniform slik som rundsnipp. men i gudtsjenestelivet påstår jeg at stola, alba og andre liturgiske rariteter kommuniserer feil. Og det gir folk flest en oppfattelse av at kirken, kristne og prestene (rart navn forresten) er fjerne og uten kontakt med alminnelige menneskers hverdag.

    Vi prøver å etterstrebe ekthet og jordnærhet i kommunikasjonen i vår menighet. Alba og stola er per definisjon påtatt og kommuniserer derfor ikke det vi vil. Lykke til med formidlingen av sann åndelighet. Jeg tror du når lenger uten liturgiske klær. vh/Dag W

    Liker

  7. Jeg synes – med bakgrunn i ditt første kommentar, Finn-Tore – at det hadde vært interessant å høre hva du mener en gudtsjeneste, en menighet og en hyrde er. Ting tyder på at du mener at Dag og jeg, som har blogget om presteklær, står for noe annet enn deg?

    Liker

  8. Den ultimate klesdrakten burde egentlig vært en kjortel,med en enkel kappe til, med matchende sandaler. Helst i beige/hvitt.
    Hehehe.
    For meg så kan prester ha på seg akkurat hva de føler for, så lenge de er viss på at de ikke tjener Gud i det ytre, men med et oppriktig hjerte innfor en levende Jesus.
    Blir ikke imponert,motivert eller inspirert av flotte klær eller ikke, men mennesker som en kjenner har med Gud å gjørra…..
    Det gjør at jeg har lyst til å snakke med de også for den saks skyld…..

    Liker

  9. Hm, tenk at dette ble en greie da! Har aldri reflektert over hva presten har på seg jeg, annet enn at det har vært trygt og godt på et vis….presteen våre er uhøytidelige og seg sjøl uansett hva de har på seg…..og avstand….nei, det har jeg aldri koplet med klesplagget….kanskje jeg bare er en enkel sjel i et enkelt legeme? 😉 Tenker i alle fall at det handler mer om personen enn hva han eller hun har på seg. Hos oss har vi friske, uhøytidelige prester som formidler nærhet og har en uformell tone, med prestekjolen sin på 🙂 ….og også i «private» klær da….:)

    Liker

    • Og nettopp der peker du på et av de etablerte kirkene og kirkelederes og kirkegjengeres største problem. Det reflekteres for lite over hvordan vi kommuniserer og hva vi gjør. Søndag etter søndag, år etter år opplever jeg at budskap og liturgiske elementer repeteres uten refleksjon over hva besøkende oppfattet.

      Når så mye som 90 % av befolkningen i Norge sjelden går i en kirke mens mer enn 25 % av den samme befolkningen utrykker at de ber til og tror på en levende og oppstanden Jesus burde vi kanskje se på om vi som formidlere i menighetene skal jobbe med å nærme oss publikum mer.

      Det er flott at du opplever personlige og livsnære prester. Mange opplever ikke det. Ingebrigt Steen Jensen kommenterte det samme anliggende i Vårt Land etter gudstjenesten fra Oslo Domkirke 24. Juli. Det er for mye oppleste innlærte repetisjoner og for lite upolert hjerterå ærlig kommunikasjon. I tillegg jobber for mange prester, pastorer og kristne leder isolert fra den hverdagen alminnelige mennesker lever i.

      Det må reflekteres mer og repeteres mindre fra våre prekestoler og menighetsplattformer. Vh DagW

      Liker

  10. Det er fort gjort å ensidig forsvare sitt eget anliggende/ståsted og kommunikasjon via tastaturet er ikke alltid d beste. Beklager hvis det virker som jeg ikke har forståelse for at noen kan oppfatte «presteklær» – eller liturgi som Dag vel også er inne på her – som noe som kan skape usikkerhet og avstand. Det kan absolutt skje. Om det betyr at løsningen er å fjerne de gjeldende klær og liturgier er jeg usikker på, men kan vi kanskje enes om at dette uansett ikke er det som skal ha vårt hovedfokus i våre menigheter? Det handler mer om at Gud får virke i og gjennom fellesskapet uansett klesdrakt, «form og farge». Her er Han – heldigvis – suveren

    Liker

  11. Ja, la oss fjerne alba og stola. La oss ta bort kirkespir og klokka i tårnet også, eller forresten la oss ta bort hele tårnet. Det signaliserer noe som ikke lenger lokker folk i riktig retning! Vi kan ta bort kirkebygg, eller kirken som institusjon óg vi tenker jeg, den helller lokkker ingen og er ikke dagsaktuell. Den fremstår som kjedelig, og sammen med kirken hiver vi presten. Gud er jo også rimelig overflødig etterhvert, han fremstår fremmed og lite nærværende. Sorry vi hiver også Jesus på lasset….:»Jesus»!!!!! ….»Jesus»!!!!…. Hvor i svarte ble det av Jesus??? Han skulle jo hives på lasset sammen med alt annet som har gått ut på dato og hindrer folk i å komme til kirken.
    Vel, han forsvant ut døra, rett før alba og stola!! Ikke fordi folk ville fjerne alba og stola, men fordi folks fokus var på…: alba og stola!!

    Det er sagt mye om Einar Gelius (for mye), han var særegen, spennende og karismatisk nok til at fokus ikke var på alba og stola. Det snarere pyntet opp hans ytre:-) I hans tilfelle var vel utsmykningen den største linken som knyttet han opp mot sin prestestilling. Noe får meg til å tro at folk på Vålerenga likte at han gikk med alba, eller hva det nå heter, det var iallefall ikke negativt, tror jeg
    Når fokus er på alba og stola, så er det andre ting ved kirken man egentlig burde ettergå. Har jeg råte i bunnsvilla i huset mitt, så sjekker jeg taket, jeg hiver ikke ut bunnsvilla og regner med at det vil gjøre ting bedre.

    Alba, eller olabukse, vil ikke utgjøre den viktige forskjellen, tvert i mot heller kunne fange opp mangfoldet. «De så hvor høyt de elsket hverandre» derimot, DET vil kunne utgjøre en forskjell. Folk trenger å bli møtt, sett, annerkjent. En levende kirke, med levende mennesker, og et levende budskap. De trenger å møte et medmenneske, og noen kommmer fordi de ønsker å møte noe utenfor dem selv, kanskje Gud?? Vi må først og fremst la dem møte oss som levende mennesker, uansett utsmykning. Så vil det igjen komme en tid, når mennesker oppsøker kirken, for det kirken står for, et Guds hus med alt det bør innebære!

    Hilsen en som liker pastor med olabukse, aller best!

    Liker

    • Du skriver: Vi må først og fremst la dem møte oss som levende mennesker, uansett utsmykning

      Det er det det handler om, ikke utsmykning eller klær. Vår kritikk går heller ikke på utsmykningen i seg selv, men argumentet for den.

      Sitat: «at prestekjolen understreker at pastoren ikke er en privatperson, men innehar en tjeneste der Jesus Kristus er i sentrum»

      Jeg tror det er en stor fare at koblingen mellom lederen privat og tjenesten i menigheten sees adskilt fra hverandre.

      Menighetens lederskap utgjør nettopp en tjeneste der Gud blir menneske og fortsetter med det igjen og igjen igjennom våre liv.

      vh/D

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.