Blanke ark…

Jeg har akkurat sett opptak av  første episode av «Blanke ark» – TV Norges nye program der drop-outs fra videregående får en ny sjanse gjennom en fem ukers «treningsleir» på Vestlandet.  Det er mye bra å si om det programmet. Ikke minst at mange flotte ungdommer som vanlig skole ikke funker for, skulle fått det samme tilbudet som disse åtte får – omgitt av en «superlærer», to pedagoger og to «proffe» ungdomsarbeidere. 5 fokuserte voksenpersoner på 8 ungdommer…  Eia var vi der.

I morgen tidlig skal jeg ha 24 gutter og ei jente i engelsk.

Da jeg – med et smil – første timen i høst ba de av dem som likte teorifag rekke opp handa, så de på meg som om jeg kom fra en annen planet. Om jeg skjønte hvorfor de hadde valgt byggfag eller skulle skru bil? Jeg ville bare at de skulle vite at jeg visste – og at jeg er innstilt på at vi skal jobbe sammen for at de skal få med seg litt nyttig og brukbar engelsk dette året, også. For det kan jo hende at de får lyst til å være med å bygge noe et sted i utlandet? Eller at det en dag ruller opp en utenlandsk turist foran bilverkstedet der de jobber? Da må det vel være ok å kunne kommunisere på forståelig vis? Joda… men.

Jeg har noen drømmer. Om at disse ungdommene skal oppleve timene ok – selv om 0800 er grytidlig. På det tidspunktet er de jo ikke veldig positive til noen som helst, de fleste av dem.  Og i hvert fall ikke engelsk. Jeg prøver å behandle dem med respekt. Være raus. Samtidig som jeg er tydelig. Setter grenser. Er konsekvent. Skifter mening om det er nødvendig. Prøver å utfordre dem sånn passe. Gi dem litt å strekke seg etter.. Men ikke for mye. Prøver å se den enkelte. Snakke med dem underveis. Være rettferdig. Og hyggelig. Oppmuntre. Gi dem det de har krav på. Individuelt tilpasset undervisning. Og alt dette skal jeg gjøre alene. I møte med 25 flotte ungdommer i et fag de bare akkurat så vidt har akseptert at må stå på timeplanen.

Allerede nå vet jeg at noen av dem kommer til å slite. At jeg ikke strekker til i møte med deres behov. Og noe i meg lurer på hvem av dem som om noen år vil dele sine erfaringer om den fryktelige tida på videregående med en eller annen forståsegpåer som vet så inderlig vel hvordan det «burde» være.  Jeg orker ikke å la den tanken henge for lenge. Vil bare brette opp ermene og prøve å gjøre en best mulig jobb. For noen av alle de som ikke er på en øy på Vestlandet – omgitt av en superlærer, to pedagoger og to proffe ungdomsarbeidere…