I vår bokhylle…

En eller annen har visst sagt at “vis meg din bokhylle, så skal jeg si deg hvem du er.” Jeg har ofte tenkt at den som ser i våre bokhyller, må bli forvirra. Det har blitt mye – og mye forskjellig – etter hvert. Vi er begge sånne som blir usikre når vi er i et hjem uten bokhyller (unnskyld, dere som vi kjenner som ikke er så opptatt av bøker, men det er sånn vi er…). Folk som ikke liker bøker, går glipp av en stor rikdom, er vi også enige om. Selv føler vi nok at vi får lest altfor lite. Begge to. Dag var av den typen som lånte makskvote på Tune folkebibliotek hver annen uke da han var barn – og jeg minnes Bobsey-barna, Frøken Detektiv og Historien om-bøker med stor glede. Og selvsagt hele Astrid Lindgrens og Anne Kath Vestlys verden. Vi er litt arvelig belasta. Dag fikk sitt navn etter Dag i “Bakom synger skogene” fordi faren hans hadde lest den flere ganger… Jeg minnes min far best fra egen barndom med store, tykke bøker og pipa i munnen. Klart vi ble glad i bøker…

Men vi er forskjellige når det gjelder bokvalg selv om en del bøker hos oss får to bokmerker fordi den ene ikke klarer å vente til den andre er ferdig. Men; Mens Dag har lest “Ringenes herre” hver sommer siden han var atten og hadde stor glede av å kose seg med fotnotene en sommer (ja, det er visst mulig), har ikke jeg samme kapasitet når det gjelder å lese bøker igjen og igjen og grave meg ned i detaljene. Siden jeg er av den typen som gir bøker maks femti sider for å bevise for meg at de er interessante nok, har jeg selvsagt aldri kommet gjennom nevnte Tolkien-trilogi. Til gemalens fortvilelse. Det blir en del teologi og menighetsstrategi på oss begge. Skal vi slappe skikkelig av blir det gjerne fantacy-litteratur på Dag og krim på meg.

På denne sida vil vi med ujevne mellomrom anbefale bøker vi har lest. Kanskje det kan inspirere noen? Og kanskje noen kan inspirere oss med noen anbefalinger?

Hvis du ruller helt ned, kommer du til starten av denne lista… De som ligger nærmest denne kommentaren, er de siste vi har lagt inn. Her. De kan allikevel ha stått lenge i hylla. Det var bare nå vi fikk behov for å si noen om dem. Litt hulter til bulter altså. Men det er sånn det er hos oss når det gjelder bøker.

Julemysteriet av Jostein Gaarder

Det er advent, og i den anledning vil vi gjerne få anbefale den vakreste adventsboka vi vet om: Jostein Gaarders “Julemysteriet”. En fantastisk historie som kan hjelpe både voksne og barn skritt for skritt gjennom adventstida. Vi kjøpte praktutgaven den første høsten vi var gift og leste høyt for hverandre den fantastiske historien om den magiske julekalenderen som Joakim finner i en bortgjemt bokhandel. Hver dag når han åpner en luke i kalenderen, faller det ut en liten lapp med en fortelling om Elisabeth og hennes reise til Betlehem. Det er en reise gjennom Europa og Lilleasia, men det er også en reise gjennom historien. En historie for hver dag i adventstida til vi ender – ikke overraskende – i Betlehem den natta Jesus blir født. Det gjør ingen ting om vi (voksne?) tidlig forstår hvor vi ender. Veien dit er så spennende… og vakker. Vi rakk selvsagt ikke å lese hver dag – og tett innpå julaften ble dagene så travle at det hopet seg litt opp selv om spenningen var stor. Jeg glemmer aldri da vi kjørte fra Oslo til Sarpsborg for å feire jul med Dags familie det året: Jeg kjørte mens Dag leste høyt det meste av veien. Og da vi trilla inn på tunet hos hans foreldre i Agnalt, ble Jesusbarnet førdt. Julelykke!  (Sent i November 2011)

Tysteren

“Flytt deg, Jo Nesbø. Imponerende krimdebut” skrev Stavanger Aftenblad da Jan-Erik Fjells “Tysteren” kom ut. Det hender ikke sjelden at vi venter me å kjøpe bøker til de kommer i pocket – men av en eller annen grunn tok det enda lenger tid før Fredrikstadforfatterens bok havnet på nattbordet hos oss… på vei til bokhylla på hytta der krimlitteraturen havner nå. Og når den første hadde kommet i hus, var det nesten umulig å legge den fra seg. Uhyre spennende. Det gjør i tillegg ikke noe at den har et lokalt preg. Deler av historien er i hvert fall lagt til Fredrikstad.

Når det er sagt, mener vi ikke at Jo Nesbø trenger å flytte seg. Han har – gjennom alle sine romaner der den ikke helt stuerene, men dog dypt dedikterte, Harry Hole løser saker i inn og utland – gitt oss mange spenningsfylte timer. “Gjenferd” er ikke noe unntak – selv om det må innrømmes at den ikke finnes i bokhylla vår, men ble lånt på skolebiblioteket på Tomb… (September 2011)

Bøker om lederskap

er det mange av i vår bokhylle, kom jeg på i dag. Noen hyllemetre, faktisk. Av ulik karakter – og av forskjellige forfattere. “Ona fyr” står der. Ingebrigt Sten Jensens på mange måter enkle, men samtidig så dyptpløyende bok om viktige ting. Og morsom! Det er godt når viktige fagbøker samtidig får fram både smilet og latteren.  Bill Hybels og John Maxwell gjør nok ikke det i samme grad, men du verden så mye visdom og klokskap de har formidlet til oss gjennom sine bøker – noen av dem i norsk oversettelse, andre på originatspråket. Skal vi nevne en norsk bidragsyter til  som har vært viktig for oss, blir det Morten Emil Berg. Hans lederlitteratur, er innmari gode og ikke minst nyttige. Vi er takknemlige og håper vi klarer å ta med noe av alt det vi har lest, videre.  (september 2011)

Skuret

“Denne boken har potensialet til å endre vår generasjons bilde av hvem Gud er,” sier Dag om “Skuret”. Han fortsetter gjerne: “Den tar et oppgjør med regler og rettningslinjer som hindrer mennesker i å få tak i hva Bibelsk tro egentlig handler om og etablerer eller opprettholde en relasjon til den levende Gud”.  Dag blir ivrig når han får anledning til å si noe om denne underlige romanen (eller hva det nå er)  som kom for et par år siden. Han er relativt tydelig med menigheten vi er en del av: “Plundrer dere med gudsbildet deres, trenger dere ikke komme og snakke med meg om det før dere har lest Skuret!”. Og så smiler han… Dette er en av de bøkene han selv har lest tre ganger det siste halvannet året (og som jeg foreløpig bare har lest en gang). Skal ha lage en liste over viktige “must”-bøker for mennesker som lurer på dette med kristen tro eller definerer seg som Jesus-etterfølger, er nok denne blant topp tre. (1. jan. 2011)

Bill Hybels: “Ta det første skrittet” og “Når Gud hvisker”

Verken Dag eller jeg er av den typen som leser en bok av gangen. Dag er av de som leser mange på en gang – over tid – og mens han først er i gang,  leser han gjerne samme boka tre ganger. Og så siterer han den; ivrig. En av de han siterer ofte, er Bill Hybels “Ta det første skrittet” som kom for noen år siden. Den står forresten ikke i bokhylla, men er på konstant utlån.

Bill Hybels er en enormt praktisk formidler. Det handler om menighet og kristenliv. For de av som er opptatt av sånt – og som har hentet inspirasjon fra den menigheten han har plantet og ledet; Willow Creek Community Church i Chicago, USA – er bøkene hans verdifulle.

I høst kom en ny: “Når Gud hvisker” som utgjør min “åndelige lesning” denne juleferien. Den kommer heller ikke til bokhylla på en stund, for å si det slik. Den kommer til å trykkes i hånden på venner i menigheten med beskjed at “denne må du lese”. Enda en gang leverer Bill Hybels undervisning som vanlige folk kan leve med – i tillegg til at de gir oss noe å strekke oss etter. Han lever i virkelighetens verden denne amerikanske pastoren, og derfor er det mulig for meg med min hverdag å nikke og la meg utfordre av det han skriver.

Jeg har i årenes løp lest så mange sånne bøker som jeg mister motet av. Disse to er ikke blant dem. De gir mot. Og tro. Og håp! Jeg trenger alt det. (1. jan. 2011)

Shantaram

Endelig har “mursteinen” Shantaram – anbefalt av en av våre blogglesere og en god venninne (Takk til dere begge!) – funnet sin plass hos oss. Ikke i bokhylla enda, men på nattbordet, salongbordet, kjøkkenbordet, gulvet ved godstolen og i sofaen. Etter en bokløs høst der det meste har handlet om flytting, gjør det godt å vandre sakte gjennom denne kollossen av en roman.

Fortellingen er så innholdsmettet at den krever en ferie. (Av den grunn kommer den kom til å havne i bokhylla på hytta etter hvert…)  For dette er ikke en historie man verken  vil eller bør legge bort en ukes tid før en finner den fram igjen. Man må liksom holde det gående – og det er en intens opplevelse. Spennende. Og vi sender anbefalingen videre.. (1. jan. 2011)

Mine egne bøker….

En gang da jeg var i slutten av trettiårene, satte jeg meg et mål. Innen jeg fylte førti, skulle jeg jammen gi ut en bok! Helt fjernt var det ikke. Jeg har alltid likt å skrive. Man blir ikke populær i videregående når man etterlyser flere stiler… Jeg gjorde det. Og så har det blitt noen skriverier, kronikker og manus etter hvert. Morgenandakter i NRK, ikke minst. Dette var før andaktene kunne både høres og leses på nettet, men telefoner og brev kom med spørsmål om jeg kunne sende over manus. Folk hadde lyst til å dele det de hørte med flere. Hyggelig. Kanskje det kan bli en bok av disse manusene, tenkte jeg. Slik ble “Multesteder” til. Den var ute på markedet et halvt år før jeg fylte førti – 26.mai 1997 – på min mors syttiårsdag, faktisk. Det var gledelig å kunne gi mamma et eksemplar som nesten luktet trykksverte. Like gledelig var det ikke at Dag ved første tilfeldige blading fant en trykkfeil

Den solgte veldig bra – og til dags dato får jeg tibakemelding om at mine “Multesteder” – som jeg ga undertittelen “en vandring i Guds verden” – betyr noe for mennesker. Oppfølgeren “Alle steder” kom noen år seinere. I mellomtiden hadde jeg skrevet “Trivsel og tjeneste – to sider av samme sak” som er en helt annen type bok. Den kom i 1998 og ga meg prisen for “beste kristne bok for voksne” det året. Det var et håndtrykk på mer enn en måte. Luther forlag ville ikke trykke den fordi de mente det ikke var bra med teologi og psykologi i samme bok, slik jeg bygde opp tematikken om utrustning og tjeneste. Dem om det; Prokla Media ville ha den og skal ha takk for at den derfor nådde bredere. Jeg tror nok dessverre ikke mange pinsevenner ville blitt interessert i en bok om nådegaver fra Luther forlag. Men Prokla-bøker ville de og mange andre ha. Boka solgte, og jeg har hatt gleden av å undervise i mange kristne sammenhenger i årene som fulgte. Til rik velsignelse for meg – og forhåpentligvis for de sammenhengene som inviterte meg til å holde kurs om “Trivsel og tjeneste”. Prokla tok også jobben med å utgi min neste bok i samme sjanger; “Husfellesskap – en vei til vekst”. Den har nok ikke vært så lett omsettelig, men begge disse bøkene tusler og går ennå.

Jeg kan kanskje våge å kalle med forfatter etter fire bøker? Are Behn gjorde det etter en liten novellesamling…  De neste bøkene fra min hånd er jeg bidragsyter på. “Langs samme vei” i samarbeid med to gode kollegaer i Navigatørene. Boka ble bra, vennskapet tålte samarbeidet og prosessen var overmåte lærerik. Slik sett var det enklere da Lunde inviterte meg til å være bidragsyter til en andaktsbok for kvinner, “Livspuls”. Et par andre titler jeg har vært borti med min penn, kunne også vært nevnt…

De står alle i min bokhylle. Og det kjennes godt!  (Høsten 2010)

Noen “mustbøker” i en østfoldsk bokhylle?

Røtter er viktige. Det er fint å vite hvor en kommer fra. Jeg har tenkt litt på det denne sommeren – da Dag og jeg hadde besøk av en amerikansk tremenning av meg og hans kone. Under deres første besøk i Norge, tuslet vi sammen der hans bestemor trådte sine barnesko og levde sin ungdomstid før hun dro til USA som nittenåring. Jo, røtter er viktige. Her i huset har vi også noen trosmessige røtter…

Hans Nielsen Hauge er en av dem vi kjenner oss litt i slekt med. Han var langt mer radikal enn vi kommer til å bli og banet vei for menighetsbygging i landet vårt på en måte det ikke er mulig å kopiere. Dessuten hadde han en bredde på sitt livsverk som en kan få bakoversveis av.

Mannen var et forbilde når det gjelder lederskap, strategisk tenkning, gründervirksomhet, trosmessig radikalitet og vilje til å få ting gjort. Hans bøker ble spredd i 250 000 eksemplerer i en tid da landet vårt hadde en knapp million innbyggerere!  Han banet vei for lekfolk og kvinner – og var villig til å betale en høy pris for det han trodde på. Dag Kulleruds biografi om Hans Nielsen Hauge står i vår bokhylle – sammen med samme forfatters biografi om Ole Hallesby. Dag har  lest dem begge. Flere ganger, kan jeg tenke meg. Jeg har på en måte “oppdaget” Hauge de seinere årene. Han er et spennende, utfordrende  bekjentskap.. (sensommeren 2010)

Endelig er den på plass igjen… Trygve Gulbrandsens triologi

Vi hører med til de som låner bort bøker og som slett ikke er like flink til å skrive lister over hvem som lånte hva. Storm P har en gang sagt at “den der leverer tilbake bøker han har lånt, kan du betro alt du eier”. Det stemmer antagelig. Og den mursteinen som Dag har fått sitt navn fra, ble lånt bort for flere år siden. Den har vært savnet mange ganger…

Men her om dagen fant jeg den på salg for 64,50, og det var den verdt. I helgen blir den med på hytta… og så kan den ligge der som koselitteratur i helgene framover våren. Bonderomantikk på sitt beste eller verste. Allikevel: Jeg mener å huske at fram til “Sofies verden” (som ingen av oss noen sinne har kommet igjennom, by the way) var samleverket  den mest oversatte norske romanen noen sinne. Til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer. Og omtrent det eneste forfatteren skrev… “Bakom synger skogene”, “Det blåser fra Duingfjell” og “Ingen vei går utenom” ble skrevet i tidsrommet 1933 – 1935. Trygve Gulbrandsen var født i Oslo, men flyttet til Eidsberg og var gift med ei jente fra Øymark. Naturen i indre Østfold har nok vært til inspirasjon for ham, men de naturbildene boken skaper hos meg, stemmer lite overens med det flate terrenget i Østfold. Mulig jeg tar feil?

Vi er allikevel av den oppfatning at hver eneste anstendige norske – i hvert fall østfoldske – bokhylle bør ha et eksemplar av denne triologien. Gjerne et slitt eksemplar. Så hvis noen har vår, kan vi gjerne bytte i en ny og blank utgave…  (Sommeren 2010)

Refleksjon over en bokhylle…
De som er innom denne siden iblant, har antageligvis trukket den konklusjonen at vi ikke har en særlig stor bokhylle…

Det er nok ikke sant; De er både mange, høye og lange… Men nå tusler vi med flytteplaner og da må bokhyllene diskuteres. Hadde det stått til Dag, hadde vi pakket alt i kasser og flytta. Men nå skal det ryddes! Det har jeg  – frua -  bestemt. Dubletter skal bort! Bøker vi erkjenner at vi aldri har lest og ikke kommer til å lese, likeså (Dag lurer på hvordan man kan vite at man aldri kommer til å lese en bok, men den nøkterne i huset bestemmer!).

Noe skal flyttes på hytta. Det gjelder i første omgang de bøkene vi vil lese, men erkjenner at vi  ikke kommer gjennom i løpet av en lang og travel høst- og vintersesong. Det må ro og sommer til… En del av biografiene vi arvet etter min meget historieinteresserte far, er i den kategorien. Noen engelske dronninger og nordiske konger i tillegg til dronning Margrethe, som den gamle fortalte så mye om, er for oss typisk sommerlitteratur. Det er mulig norgeshistorien i femten bind også gjør seg best på hytta. men hva gjør vi med  “Grimberg”?

Antageligvis blir serien med på flyttelasset … Den nøkterne av oss har så mange minner knyttet til den serien: Min farfar – også han historieinteressert – ble blind rett etter at han ble pensjonist. Det var en tragedie for en som nøt mange kvelder og helger i gyngestolen med pipe og bok. Nå ble han sur og krevende – og hadde bare pipa. Men så kom lydboken! Til både farmor og farfars glede. Jeg tror noe av det første som ble lest inn av historisk materiale må ha vært hele Grimberg- serien. På spolebånd! Flere kasser av dem. Jeg tror farfar hørte gjennom hele serien tre ganger – og jeg husker ham som en godlynt, lykkelig gammel mann med glimt i de blinde øynene…

Så var det pappas tur. Det var pipe, bok og godstol på ham, også. Hjemme og på hytta i Tuddal. I hvit skjorte hjemme og en rødrutet i flanell på hytta. I hvert fall er det de bildene som har festet seg på netthinna mi.

Nei, vi kan ikke kvitte oss med Grimberg. Det er ille nok å erkjenne at jeg neppe kommer til å lese så mye i den heller. Kanskje er det pipa jeg mangler? (Våren 2010)

Johan Theorin: “Skumringstimen” og “Nattefokk”

Johan Theorin har ikke stått lenge i bokhylla vår. Han er et ganske nytt beskjentskap.Og virkelig lesverdig i sommervarmen. Så lenge en ikke er mørkredd og alene et eller annet sted langt fra folk. Da kan ikke minst “Nattefokk”, kåret til beste krim i Sverige i 2008 og nylig utkommet på norsk, bli i hefltigste laget. Intenst spennende fra første side – og meget velskrevet hele veien. Johan Theorin er journalist og bosatt i Gøteborg, men han tilbragte sin barndoms sommere på Øland. Og romanene hans er lagt til denne fantastiske øya på vestkysten av Sverige. Vi har vært der mange ganger og kjenner oss igjen når Theorin skriver om  Alvaret, fyrene og de små fiskeværene langs Ølands lange kyst. “Skumringstimen” er forresten hans første roman, og man bør begynne med den. En av hovedpersonene dukker opp igjen og har en vesentlig rolle også i den neste (og skal sikkert være med gjennom alle de fire romanen Theorin har lagt til sin barndoms øy), så det er gode grunner til å holde rekkefølgen. Det er en stund siden jeg har lest så original krim som det Johan Theorin skriver; ulidelig spennende og svært sjarmerende på samme tid. Nyt dem! (sensommeren 2009)

Narniabøkene

Både Dag og jeg var voksne første gang vi leste Narniabøkene. Og til tross for at de betegnes som barnelitteratur, har bøkene betydd mye for oss begge. C.S Lewis la aldri skjul på at han skrev Narnia-bøkene i håp om at hans niese Lucy skulle forstå Jesus-historien og noen åndelige sannheter bedre. Hvordan Lucys forhold til Gud utviklet seg, vet vi ingen ting om, men vi vet at C.S Lewis gjennom disse bøkene har gledet mange voksne og barn med en fantastisk historie – og i tillegg hjulpet mange av oss med rikere innsikt i den åndelige verden. Vårt gudsbildet er uvtilsomt bredere og mer balansert etter å ha møtt Aslan. Og vi tror vi vet mer om hvordan Gud leder, etter å ha lest bøkene…mange ganger.  TV-serien og filmene har utvilsomt gjort landet Narnia og barna Peter, Susan, Edmund og Lucy og deres venn Aslan til “allemannseie”, men verken TV-serien eller filmene klarer å favne de detaljene og den innsikten som det er mulig å få tak i gjennom bøkene. Her er det mye godt stoff “mellom linjene” og noen språklige finesser som går rett i hjertet – i hvert fall på oss. Best på engelsk, selvfølgelig, men godt oversatt til norsk, også. (sommeren 2009)

Camilla Läckbergs krimserie

“Predikanten” var den første som kom på norsk, men nå som “Isprinsessen”, forfatteren Camilla Läckbergs debutroman også har kommet på norsk, kan man godt starte med den og lese seg gjennom mord og andre pikante avsløringer fra Fjellbäcka på den svenske vestkysten i en slags kronoligisk rekkefølge. Jeg må innrømme at det jeg var ferdig med “Predikanten”, var jeg litt skuffet. Visst var det hyggelig å lese fortellingen fra et område der jeg selv har feriert mye. Det er lett å kjenne igjen stemning og se for seg omtrent hvordan ting må ha vært. Historien var også intrikat og spennende nok. Men språklig imponerte CL ikke. Menneskeskildringene hennes ble en smule for karrikerte, syntes jeg. Men nå gleder jeg meg til “Havfruen” – nylig utkommet på norsk. Jeg synes CL har utviklet seg som forfatter og det er småkoselig å følge det unge ekteparet Patrik – dyktig “polis” – og hans forfatterkone Erika Falck mens mord etter mord skjer i lille søvnige Fjellbäcka og avsløres etter nennsomt politiarbeid samtidig som deres eget forhold utvikler seg og de lever sitt “normale” familieliv i dagens Sverige. Passer utmerket under parasollen eller på reisen. (April 2009)

“Øya” – en vakker og tankevekkende historie

I påsken flytta vi inn på hytta, og etter en nokså kaotisk, men hyggelig, første halvdel av påskeferien, smakte det derfor kanskje ekstra godt å sitte i en god stol, titte på sjøen og nyte en god bok gjennom påskedagene. En god venninne i menigheten hadde puttet “Øya” i hendene på meg før påske med en klar anbefaling. Hun vet hva jeg liker og bidro også denne gang til en god leseopplevelse. “Øya” er Victoria Hislops debutbok, og hun leverer virkelig. En god historie, godt språk og skildringer som i hvert fall fikk meg til å lengte til en gresk øy. Eller i hvert fall til sommeren med lange samtaler over gode måltider på en mer nærliggende veranda…

Dette er historen om Alexis Fielding som leter etter egen identitet og forsøker å finne den gjennom en reise til stedet der moren vokste opp -  en landsby på Kreta -  før hun flyttet til London. Moren har – uvisst av hvilken grunn – holdt sin historie skjult, og det er den datteren får hjelp til å nøste opp når i landsbyen Pláka, som ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. “Øya” er historien om en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap. Spennende og vakkert!

Det går mye i krim for meg, og der er det mye å anbefale. La meg begynne med noe lett “ferielitteratur”: (Påsken 2009)