Travel – og spennende. Det er januar for oss. Hvert år. Like sikkert. Og like umulig å forberede for å dempe tempoet. Det kommer når det kommer: Årsoppstart i til sammen tre jobber med dertil hørende kick-off, halvårsvurderinger, årsoppgjør, visjonssamling… lista kan fort bli lenger. I tillegg lot vi oss friste til å bli med en gjeng samlivskurs-ledere vi kjenner på deres inspirasjonsweekend på et hotell i nærheten. Det er alltid inspirerende å inspirere andre. Og selv om gemalen og jeg jobber så forskjellig med undervisningsstoff i forberedelsesfasen at det muligens hadde vært klokest å ligge unna slike samarbeidsprosjekter, synes vi det er veldig moro når vi først står der… Da gir vi hverandre energi og har det skikkelig moro.

I går hadde vi en sånn dag. Og om ingen andre fikk noe å tygge på (noe tror vi at de gjorde), hadde i hvert fall vi en dag som bidro til enda sterkere tro på det livslange samlivet – og på viktigheten av å dele ut gode verktøy i det arbeidet det er å få til et varig forhold. I den forbindelse: Ser dere på “Sinnasnekkern”? Det tok lang tid før vi oppdaget det programmet. Antageligvis fordi vi begynner å bli litt mett på oppussingsprogrammer og trodde det var det dette handlet om, også. Og det gjør det jo. På et vis. Selv om det egentlig – vår påstand – er et samlivsprogram. Et bra et, til og med.

Lesten er som følger – for dere som fremdeles er uinnvidde: Noen har skaffet seg et husprosjekt som har drept oppussingsiveren og er i ferd med å ta knekken på samlivet. Her kommer “sinnasekkeren” inn: Ikke spesielt sint, men tydelig, som har sier selv. Han presser par til å samarbeide i noen dager og sender dem så på hotell med klare oppgaver som skal løses og svar som skal skrives ned i løpet av oppholdet. Før de kommer hjem til nyoppussa rom og griner av begeistring. Vel og bra, men best er den nesten skjulte, men uhyre viktige oppgaven som alle par må gjennom omtrent midtveis i sendinga hver gang. Rett i kameraet forteller først den ene og så den andre av partene om hvordan de traff hverandre og hva det var de falt for hos den andre den gangen. Fine greier. Det er ofte avstand fra varmen i den stemmen som da forteller til den samme personens irritasjon, som vanskelig har latt seg skjule, der begge har stått på hodet i en eller annet malerboks eller over ei sag i et forsøk på å samarbeide om et rom de har fått ansvar for å klargjøre.

Den sekvensen er mye mer enn et fiffig avbrekk i programmet eller noe de har med for at vi skal bli litt bedre kjent med det aktuelle paret. Dette er en nøkkel for par som har beveget seg fra forelskelsesfasen i samlivet og inn i det vi kan kalle “kampfasen”. Høres det drastisk ut? I større eller mindre grad opplever alle par etter en tid – maks to og et halvt år – at tiden da han eller hun de holder sammen med, beveger seg fra å være den “som forstår meg til bunns og støtter med i alle ting” til å være den “jeg neimen ikke er så sikker på om jeg kan leve med lenger…” Soulmates blir om ikke fiender, så i hvert fall fullt mulige å krangle med. Om småting. Og om verdier. Og om livet sammen… Det er da tvilen dukker opp: Kommer vi gjennom dette? Vil jeg egentlig leve sammen med dette mennesket?

Statistikkene forteller oss at mange gir opp i denne fasen. “Kjærligheten tok slutt”, står det i “Se og Hør” da. Men det er nok ikke helt sant i de fleste tilfellene. Det var forelskelsen som tok slutt. Eller det var langvarig slurring i en maktkamp som tok kreftene. Det trengte neppe bli sånn. Det å bryte opp er ikke den eneste veien. Det går an å komme videre. Gjennom et forandringsarbeid og videre inn i en moden relasjon og nye forelskelsesperioder. Med samme partner.

En bro fra maktkamp og inn i forandringsarbeidet kaller ekspertene for reromantisering: Nytt fokus i ord og handling på det som i sin tid gjorde at de to fant hverandre. Hva gjorde dere sammen som gledet dere? Hva lo dere av? Hva var det med partneren som fascinerte deg? Var det det du nå kaller stahet som du den gang opplevde som en god besluttsomhet? Eller var det humoren? Den som irriterer deg så veldig nå… Var det varmen og forståelsen? Har den egentlig endret seg? Og du selv? Skal du vende tilbake til de gode vanene du brukte som “salgsargumenter” den gangen du forsøkte å overbevise partneren om at du var et godt valg?

Verdt et forsøk om forholdet har gått i stå. Fint å bruke en kveld eller en uke på om en har det bra, men ønsker å gi forholdet en liten opptur.

Som kristen opplever jeg stadig at folk “vet” en del både om kristen praksis, min tro og om kristne fellesskap som er et stykke unna den virkeligheten jeg opplever at jeg lever i – og enda lenger fra Bibelens lære.  Det er trist, men jeg skal vokte med vel for å sloss tilbake uten å spurt hvor disse fordommene kommer fra?  Noe handler om misforståelser.  Skal jeg våge meg til å tenke at det ofte skyldes dårlig kommunikasjon fra kristnes side?

Joda, jeg vet at vi betraktes med argusøyne og alltid har blitt det. Jeg gir etter for fristelsen til å spissformulere meg: Snyter en kristen på skatten, er han “ikke bedre enn andre” og lar han være,  tror han at han er “hevet over andre”.  Noen ganger kommer kristne uforskyldt og ufortjent dårlig ut.  Men langt fra alltid. Mange av fordommene fra mennesker rundt oss, må vi dessverre ta støyten for selv.

En morgen i førjulstida oppdaget jeg at en av mine kristne fb-venner hadde lagt ut en av disse typisk-kopiert-fra-andre-statusene. Denne langet ut mot muslimene som angivelig krevde at kristne skulle la være å synge julesanger fordi det var til anstøt for dem. Beskjeden “i retur” var tydelig: Dere har valgt feil land og her synger vi julesanger! Sånne utsagn blir jeg bare trist av. I dette tilfellet av flere årsaker: Utsagnet luktet rasisme, og en skulle ikke ha mye bakgrunnskunnskap for å vite at anklagene var tatt fullstendig ut av lufta. Dernest var jeg ganske overbevist om at hun som hadde lagt ut denne statusen, neppe mente hva hun offentliggjorde. I hvert fall ikke om hun fikk litt mere bakgrunnsinformasjon?

Trodde jeg – og tror jeg fremdeles. Av den grunn foreslo jeg – i kommentarfeltet – at hun burde stryke statusen sin – bastert på det faktum at det ikke er grunn til å tro at muslimene nekter det norske folk sin tradisjonelle julefeiring. Det er nok heller norske motstandere av den samme tradisjonen som dytter våre nye landsmenn foran seg. Jeg angrer ikke innspillet mitt, men jeg fikk så hatten passa. For det første var antallet likes på statusen mange.   Jeg ble kanskje ikke overraska, dessverre, men oppgitt og trist, det ble jeg. Noen av dem brukte kommentarfeltet, også. Til å bifalle statusutsagnet og for å arrestere meg for å kritisere noen for teksten de valgte i sitt egen statusfelt.  Min kritikk av et langt på vei rasistisk og grunnløst utsagn etterfulgt at en åpen kritikk mot en definert målgruppe var altså svært kritikkverdig, mens det  å spre grunnløse anklager mot andre mennesker, i dette tilfellet noen som ikke hadde mulighet der og da til å forsvare deg, er fullstendig akseptabelt?

Forstå det den som kan. Nå hadde neppe min fb-venn noen muslimske venner som kunne føle seg støtt av utsagnet. Det var da enda godt. Men at denne statusen og andre anklager hadde spredd seg godt i de dager, tydet blant annet et såret og fortvila blogginnlegg fra ei ung muslimsk jente på. Det ble foranledningen for mitt blogginnlegg lille julaften under overskriften “Julefrykten”.

Generasjonen av kristne over meg er vel kanskje den siste som fikk beskjed om faren ved “å skikke seg lik denne verden”, noe som stort sett betød “av med lebestift og øredobber” for jentene og “klipp håret” for gutta. Dessuten var det tydelige skiller mellom de som gikk på fest og de som tilhørte bedehuset eller frimenighetene. Avstanden mellom de “innenfor” og de “utenfor” ble stor og kommunikasjonen vanskelig. I vår tid møtes vi mye mer på felles arenaer, og du skal være god om du klarer å skille en kristen fra en som ikke tror bare på eksteriøret. Allkevel: Kommunikasjonen strever vi fremdeles med. Det holder ikke å si at generasjonene før oss har ødelagt for oss og at fordommene er historisk basert. Noen ganger ser det ut til at vi i ren naivitet og mangel på klokskap sørger godt for å opprettholde gode grunner til å ha fordommer mot kristne.

Så får jeg gjøre mitt for å feie døra mi.

To av de viktigste menneskene i livet mitt i 2011... Nevø Dag Jørgen og gemalen, Dag William.

Året 2011 har vært merkelig. Tror jeg må bruke det ordet på det. Det er fristende å si at rent personlig har det vært fattig på begivenheter, men det er selvsagt ikke sant. Poenget er bare at det har vært uvanlig lite reising på familien Stang dette året – og dermed gikk det med et brak opp for meg at reising i årevis har vært en større del av livet mitt og vårt enn jeg kanskje har vært klar over. Det handler ikke nødvendigvis om ferier, men som mange årig frilanser har nok tog, buss, bil og fly – transportetapper og nye senger – vært en del av limet i livet. I 2011 har undertegnede – med unntak av en skoletur til Aserbajdsjan og et par overnattinger i Gøteborg – knapt nok vært i hovedstaden. Jeg mener, det er tre år siden vi planla en rusletur på Operataket som vi fremdeles har til gode? I 2011 har jeg stort sett pendlet mellom Sarpsborg og hytta i Sande i Vestfold.

Og vært fornøyd. Livet har vært godt. Allikevel: I det større perspektiv har så visst ikke året vært uten begivenheter. Sommeren 2011 har nok for all ettertid festet seg i minnet som den sommeren da tanker og følelser gikk helt i spinn. Da vårt fredelige hjørne av verden slett ikke var så fredelig lenger. Da uttrykket “å leve i en fallen verden” ble nærmere, sterkere og sannere enn det i hvert fall for meg har vært tidligere. Noen begivenheter skulle en virkelig vært foruten. Og allikevel: Det finnes gull i gråstein. 22. juli fikk fram det gode, norske samholdet. Så gjenstår det å se om det samholdet har røtter som når vannet…

Hva er egentlig begivenheter? De siste årene tror jeg at jeg har blitt flinkere til å fokusere på de små tingene. Anse dem som store – og takke. Slik sett er det mange begivenheter å takke for fra året vi er i ferd med å forlate. Jeg lever sammen med en av mest fornøyde menneskene jeg vet om. Vi er ikke spesielt blide om morgenen verken han eller jeg, men jeg takker for alle morgener vi får dele – og alle ønsker om en god dag vi har gitt hverandre i otta gjennom dette året. Det er såvisst ingen selvfølge. Jeg takker for den velsignelsen det er å ha en to år gammel nevø som stadig deler begeistringen over livets små gleder. Godt hjulpet av mange andre barn i vår menighet som gir meg god grunn til å trekke på smilebåndet og undre meg. For elever som stadig bringer verdifulle perspektiver inn i livet mitt og som jeg håper har gjort meg til et klokere og mer takknemlig menneske. For kollegaer og menighetsvenner å tenke sammen og bryne seg på.  Jeg takker for mennesker som deler liv, gleder og smerte. For familie som gir meg følelsen av å ha kontakt med “hele verden”. For musikk som roer sjelen – for bøker som jeg kan lese. For blomstene på marken og troen på at sola faktisk har snudd selv om jeg ikke merker det enda.

Jeg takker for 2011. Og for troen på en Gud som har vært der også hele dette året. Og som allerede er i den tida som kommer…

Her nyter vi den fremdeles! Juletreet skal få stå til over nyttår – og mange julelys skal tennes i dagene framover. For meg er det dette som binder jule- og nyttårhelga sammen og gjør det til både høytid og ferie. Gemalen jobber i romjula dette året. Tre dager på rappen til hovedstaden er vi ikke vant med, og det gjør at det kjennes litt mindre høytid. Da er det godt å se rundt seg på små tegn på jul: Litt rødt her og der (en farge det er lite av hos oss resten av året), noen diskré nisser med lang historie og nostalgiske minner knyttet til sin blotte eksistens og en hel liten engelskare. Julemusikk og liv på innpust. Tid til å møte det neste halvåret slik det kommer til å se ut – og lyde – i menigheten vår. Med andre ord: Litt jobbing på hun som egentlig har fri, også. Allikevel: Tid til refleksjon og nytelse.

Jeg vet at de fleste holder intenst på at jula er familietiden. Vi balanserer nok der. De dypeste relasjonene i livet vårt, er ikke de vi har til familien, men til venner. Det betyr ikke at ikke familebåndene er sterke og viktige. Det er de – og vi er glad for de båndene som knyttes mellom oss og “tjukke slekta”. 1. juledag har vi en – gjenoppstått – tradisjon med mine slektninger som vi lever lenge på. Livssynsmessig er vi så spredt som det er mulig når åtte mennesker treffes, men den erfaringen av respekt vi har når vi møtes selv om mysteriene er en del av vårt fellesskap, er betydningsfull for oss. Dessuten: Det er uten tvil meningsfylt å investere i relasjoner med lange røtter. Også 2.juledag er en slektsdag for oss om vær og føre tillater det. Da er det Dags side som samles. Også der kjenner vi at noen hjerter og røtter vikler seg sammen og skaper de gode følelsene. Dette nettverket er vi en del av. Det kjennes godt.

I kveld skal vi være fire voksne rundt kjøkkenbordet hos oss. Enklere meny. God vin. Tente lys. Det blir tid med venner. “Alt har sin tid”, skrev forkynneren i det gamle testamentet. Det er dette som er arenaen vår for de store dyp. Den største friheten. Praten helt uten filter, forventinger og hensyn. Voksentid – selv om små mennesker absolutt er til både glede og inspirasjon for oss. Og Prøysen hadde helt rett når han skrev at “en skulle vøri fire år i romjul’n”. Med alle forbehold er det vel i den alderen en mer enn noen gang seinere i livet kan glede seg uten forventningspress og et tynt lag av glitter over det hele.

Også i mitt liv har “julelysa brønni dagen lang” på 3.juledag. I kveld tror jeg dessuten at “alle bikkjer” er inne i livet mitt. Og alle biler skal få stå, her også. Jeg gleder meg.

I går formiddag var det fullt hus her. De siste fire årene har vi hatt alternativ juleaftens”gudstjeneste” i menigheten vår. Fra tolv til to kommer de små og store uten familiære eller kirkelige julaftenstradisjoner på dagtid sammen.  Fordi det er fint å møtes og få litt hjelp med julefokuset, og for å korte ventetiden for barn som har stor glede av å møte hverandre. Vi spiser grøt (og leter etter mandelen!), drikker kaffe, knasker pepperkaker, senker skuldrene og takker Gud for den store gaven.

Det var den stod sentralt i går. Pakka fant vi under juletreet (ferdig pyntet, men foreløpig henvist til verandaen pga plassmangel). Oppi den var det tre ting: Et bittelite Jesusbarn, et kors og et hjerte. Barna hadde total oversikt over hvorfor de tre tingene var å finne i pakka merket “til alle” “fra Gud”: Jesusbarnet var såre enkelt. Det er jo det jula handler om. Korset var der fordi “Jesus ble korsa” og et hjerte betyr kjærlighet. Og det vet alle over fire hva er for noe.

Vi kjenner stor glede ved disse julaftens formiddagene. Titter på barn og voksne og skjønner at det lille husfellesfellesskapet fra begynnelsen av totusentallet har båret frukt i noens liv – ikke minst våre egne. Lykke…

Det tar liksom helt av når unger i barneskolen ikke får lov til å gå med nisselue på juleavslutninga – som for anledningen skal være en “vintermarkering”. Skylda for det bomskuddet fikk først muslimene og så Human Etisk Forbund – og så viste det seg etter hvert at at skolens ledelse hadde valgt å ta hensyn til “norske, religiøse retninger som ikke feirer jul”. Godt innpakket, men det kunne vel bare bety en ting: Jehovas vitner? Den gruppa tror jeg er godt vant med å ta ungene ut av skolen på denne tida av året. I min familie har vi en hel slektsgren som verken skulle ha juletre, julekort eller – for den del – julegaver. Jeg husker godt mormors fortvilelse på denne tida hvert år: “Det er da fryktelig at dem ikke kan la ongane få no’n små presanger som vanlige folk”. Men dem fikk ikke det – og vi andre holdt oss klokelig på avstand. Det er helt sikkert ikke lett å være barn i en familie som tilhører Jehovas vitner på denne tiden av året, men selvbevisste som den gruppen er med tanke på sin egen særstilling, tror jeg det er helt uproblematisk for de voksne å akseptere at det som skjer av julemarkering, skal deres barn fritas fra. Jeg tror neppe de forventer at alle andre skal ta hensyn til deres valg og deres tro. Men trist er det – både for “ongane” og for det samfunnet vi er en del av, som har blitt så redde for å støte noen at man sikter febrilsk mot en nøytralitet som ikke finnes.

I fjor stod Human Etisk Forbund på barriakadene. Det gjør de sikkert i år, også, men de har ikke fått samme mediadekning som sist. Dessuten har de klart å oppnå det de ville: Fjerne det kristne julebudskapet fra de fleste skolearrangementer. Igjen: Trist! Trist at frykten får så mye makt. Frykten for at en times hyggelig julegudstjeneste skal velte hele lasset av humanistisk påvirking de har gitt sine barn gjennom mange år?

Takk for tilliten, sier nå jeg… Og minnes den mormonerfamilien i min barndoms gate som sendte ungene sine på barnegruppe i misjonssambandet. Jeg intervjuet dem i forbindelse med en oppgave jeg skrev som student, og kommer aldri til å glemme svaret de ga meg da jeg spurte om de ikke syntes det var skummelt at barna gikk i den barneforeningen? “Nei, vi er så trygge på at den religiøse undervisningen våre barn får her hjemme hos oss, er den som vil tillegges mest vekt når de tenker igjennom religiøse spørsmål,” svarte de. Sånne svar må jeg innrømme at jeg blir andektig av. Noe av det samme sa den muslimske familien her i byen som ble intervjuet i lokalavisen i fjor, og som synes det var flott at deres barn fikk være med på kristne skolegudstjenester og høre om de kristnes religion. I tillegg feiret de jul – dog uten svineribbe – for at ikke juleferien skulle være uten fest for dem, heller. Det verdimessige og religiøse tyngdepunktet var de trygge på lå i det barna ble undervist i hjemme.

Alle statistikker tyder på at disse to familiene – mormonerfamilien jeg møtte og den muslimske familien her i byen – har rett. Mors og fars formidling av verdier er det som teller mest for barns holdninger, verdier og religiøse standpunkt seinere i livet. Derfor bør frykten for julesanger, juleevangelium eller for den del – nisseluer – være helt ubegrunnet for familier som selv sørger for det de voksne tror – eller ikke tror – kommuniseres åpent og godt på hjemmebane. Joda, jeg har hørt barn med humanetisk bakgrunn uttale at det har opplevdes vondt å måtte være igjen på skolen mens de andre gikk i kirken. Javel? Men hvorfor blir de ikke med i da? Hvis Gud ikke finnes, kan det da umulig være farlig å entre en slik bygning og være passiv deltager til en times opplegg? De trenger jo verken synge med eller delta i bønnene. De kan bare observere. Jeg tror alle har godt av å gjøre erfaringer i sammenhenger som er litt ukjente og der en ikke nødvendigvis er trygg. Vi som er kristne har i mange år blitt utfordret til å la våre barn være med på aktiviteter med et helt annet verdigrunnlag enn det vi selv står for. Allikevel er det fortsatt en utfordring til oss å styrke formidlingen på hjemmebane for å sikre oss at barn som vokser opp i kristne hjem har et realt grunnlag å gjøre egen valg på når den tid kommer. Det samme motet bør humanetikere og andre med ønske om et ikke-religiøst samfunn ha.

Ut i fra det jeg leser og hører, ser det ut for meg som de modigste i denne sammenhengen, tross alt finnes blant de troende muslimene. Mange av dem er med på å kjempe for å bevare skolegudstjenester og dras mot kristne grupper. ikke fordi våre religioner er forenlige, men fordi kristnes moral og den standard de selv ønsker, er nærmere hverandre. Og om vi feirer Jesus, er det ingen trussel. Han er tross alt en av deres profeter, også.

Mamma var også en giver. Raus med julegavene overfor oss som var nær henne uten å ta helt av. Hun hadde helt klart større glede av å gi enn å  få. Det jeg har tatt meg i å minnes ved hennes giverhjerte de siste dagene, er tradisjonen hun hadde med å gi gaver til folk utenfor familien. Mamma kjøpte hvert år julepresang til postmannen, avisbudet, de som kjørte søppel, frisøren sin og de to som også var en del av servicetilbudet i min barndom: Eggemannen og grønnsaksmannen. Til og med det siste året hun levde, tror jeg hun sørget for at de fire førstnevnte der hun bodde da, fikk konfekt og julekort med takk for årets innsats.

Noe i meg tenker at jeg skal ta opp stafettpinnen. At det må være hyggelig å høre at det en har gjort gjennom et langt år – i all slags vær – har blitt lagt merke til? At ikke det blir tatt som en selvfølge selv om de får lønn for jobben de gjør. Jeg aner ikke hvem de er her jeg bor – verken de som tømmer søpla eller leverer morgenaviser eller post. Men jeg vet at de gjør jobben sin. Og jeg tror at jeg og vi på mottakersida har en mulighet til å la dem kjenne at det de gjør betyr noe.

Takk, mamma. Jeg merker at jeg har ting å lære av måten du levde på….

Man skal jobbe godt for å lage en bro fra salige Thomas til den gamle forpliktelsen med å ha juleølet tappeklart på denne dagen. Ikke desto mindre ble dagen i norsk folketradisjon kalt “Thomas brygger”. Det har vært kokt mye rar suppe på katolske minnedager og norsk folketradisjon opp igjennom – og Thomas ser ut til å ha blitt både en som ga og straffet. Han kom med øl i bøtta si – og han fikk det rykte at han gjorde sitt fornødne i vedhaugen om ikke den hadde kommet i hus til jul på denne dagen.

Foto: Lise Petersen

Det er nok lenge siden folk trodde slik, men andre sider ved 21 desember har fått leve lenge. Jeg husker godt at min mormor snakket om “kakelinna” som alltid kom før jul – gjerne den 21.desember. Hun trodde neppe, som noen generasjoner før seg, at det mildværet “kakelinna” bød på, skyltes alle bakerovnene som gikk for fullt i desember, men værfenomener  og -merker hadde besteforeldrene mine et nært forhold til. Ofte hadde de rett, også…

Sist – men slettes ikke minst for de av oss som ikke akkurat gleder oss over mørketida: 21.desember er solsnu. Vintersolverv. Fra nå av skal det bare gå framover med dagenes lengde, folkens. O fryd og glede! Joda, jeg kan godt markere en dag til ære for han som ikke ville tro før han så og allikevel fikk tilhøre Jesu venneflokk med alt han var. En dag for å minne meg på at øl og ved skal være i hus, trenger jeg imildertid ikke. Men solsnu tillater jeg meg å juble over. Derfor er 21.desember er verdig merkedag, spør du meg.

På lørdag kunne forresten hele selskapet lett ha gått i vasken, men selv om fruen burde defineres “på sjukelista”, strekker en strikken langt når en har nesten fire kilo stekeklar elgstek på kjøkkenbenken…  Og når den samme frua slipper å stå over grytene, men heller får konsentrere seg om bordpynting, produksjon av julequiz og ellers hviling med tanke på kvelden, kan det fort går bra. Og det gjorde det. Det ble til og med frokost på overnattingsgjestene før vertinnen innså at det var på tide å erkjenne at man hadde fått den forkjølelsen man hadde unngått i hele høst. Midt i julestria og med tre dager igjen av kalenderåret på skolen.

Da er det jammen godt vi ikke har lagt opp det strieste førjulsløpet. Og at vi dessuten har beregnet god tid. Her i huset var juleposten eksepedert og de fleste gaver levert da vi kom til fjerde helga i advent. Kaker i boksene har vi og – om ikke så mange slagene. Panikken tar meg ikke om jeg nå har sitti her med nesa i en klut en stund og knasker antibiotika på andre dagen. Jeg har gått glipp av den årlige julemiddagen for elevene på skolen der jeg jobber og er lei meg for det, men som bonus har jeg fått lest ferdig en krim som har ligget med pauseknappen inne gjennom halve høsten. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe, pleide mora mi å si. Egentlig føler jeg vel at jeg har fått i pose og sekk…

Det skjedde faktisk i fjor, men vi måtte liksom vende oss til det en stund før vi erkjenner det offentlig. Hvem hadde trodd at VI – av alle – skulle havne der? Jeg mener, det er ikke mye “plastic” verken med eller hos oss?

Storyen er som følger: Som ferske blokkbeboere erkjente vi raskt at “noe” var annerledes med å bo i blokk. Strenge restriksjoner for hva som kunne oppbevares – og hvordan – på parkeringsplassene våre i kjelleren, for eksempel. I dragsuget av den oppdagelsen steg panikken: Hvor skulle vi gjøre av juletreet for det skulle opp i stua? Og hvor skulle vi gjøre av det når jula brått var over og det ikke bare er å slenge det ut fra verandaen og vente på våren lenger?  Det satt langt inne – og vi så på et dusin grusomme kunstige trær før mor lukket øynene og dro kortet for å betale et tre hun har regnet ut er nedbetalt om 6 år – regnet i de relativt kostbare edelgrantrærne vi har endt opp med de siste årene. 

Joda, vi lot oss mobbe litt sist jul. Men vår nevø – den gang knappe halvannet – lot seg ikke affisere av at grana ikke var helt ekte. Vi unte oss å glede oss over at det ikke drysset selv om han utforsket pynten med barnlig begeistring. Treet var rett og slett en suksess – og ikke tok det stor plass på boden da vi pakket det ned, heller.

Nå står det på verandaen uten pynt og “later som” at det er utetre helt til det skal flyttes inn og pyntes lille julaften. Og vi har begge tatt oss i å passere de store juletreutsalgene og puste lettet ut: Du verden for en lettelse at vi ikke skal gjennom den greia der i år! Det skal nemlig ikke stikkes under en stol at juletrehandelen her i huset noen år har vært konfliktfylt. Fruen skal ha en høy, smal, tett edelgran, og gemalen har gjort det til en årlig foreteelse å holde sitt lille “slike-trær-finnes-ikke”-seminar. Dessuten vil han helst ikke ha juletre i det hele tatt. Men den debatten var over første året vi var gift. Tre skal det være. Et pent etter.

Innkjøp av juletre har altså hørt til de relativt krevende førjulssyslene her hos oss. Nå er den overført til lista for “nyttig effektivisering”. Og når sant skal sies: Det å investere (for det må det kalles…) i kunstig juletre er noe av det lureste vi har gjort.

Småkakene baker vi imidlertid fremdeles selv…