Lukta av sommer…

I går kjente jeg den!  Syrinduften. Den kom som en usynlig vind forbi trappa der jeg stod og takket for meg etter å vært på en kort vennevisitt. Vi stoppet midt i praten, vi som stod der, pustet dypt og tenkte det samme: Det er lukta av sommer!

Jeg elsker sommerluktene! Men mer enn noe annet er det én duft som mer enn noen andre kaller fram alle de nostalgiske sommerfølelsene hos meg. Det er lukta av fersk asfalt.

Faren min var “Jens Veimand”. Jeg erta han innimellom og sa at han var odelsgutt til en veistasjon. Og det var nesten sant. Fra han var barn, bodde familien i huset på veistasjonen i Sande – “neppå veivesenet”. Farfar var oppsynsmann – og de to sønnene – faren min og broren hans – startet karrieren i samme bransje tidlig. Det handlet liksom neste bare om vei i den familien. Og historie. Men det er en annen sak…

Pappa startet som “flisegutt” i samme bedrift, men havnet ganske snart i et stort asfaltfirma. Mulig det ikke var sånn i alle familier, men hos oss snurret liksom verden rundt pappas jobb. Så jeg har mange minner fra barndommen som lukter asfalt, for å si det sånn.

Jeg husker at motorveien mellom Drammen og Oslo ble bygd. Da var jeg “jentunge” og satt  mange kvelder i skråningen i kveldssola og ventet på pappa som var sjef og gikk nede på veien og så alvorlig ned i bakken mens han snakket med “guttane”. De lo og røkte pipe – og jeg ventet tålmodig med eller uten mamma, som som oftes angret på at hun ble med for det “var jo bare venting”. Men jeg ble aldri hjemme om jeg fikk bli med. Selv om det var strenge regler for hvor jeg kunne bevege meg, og jeg var henvist til skråningen med markblomter og gress, var jeg ofte med faren min. For meg var dette den mest spennende verden jeg kunne tenke meg…

Jeg var ikke store jenta da jeg ble utstyrt med nistepakke og saftflaske og fikk være med på det jeg hadde mest lyst på i hele verden: Sitte på med “guttane” som kjørte lastebiler med asfaltlass. Jeg fikk sitte foran (hvor eller skulle jeg sitte?), høyt oppe, med fantastisk utsikt og dinglende bein – selvsagt uten sikkerthetssele –  mens turen gikk mellom et lokalt asfaltverk og en veistrekning hele dagen. Jeg elsket det.

Det var enten “onkel Nils” eller “Schie’ern” som kjørte. Trygge, voksne mannfolk med træler i henda og hjertevarme nok til å ha med seg en unge på jobb. Og så fikk jeg spise lunsj med dem og de andre “guttane”. Glade mannfolk med hårete, svette, bare og mørkebrune rygger og kritthvite smil.  Matpausene ble inntatt på spiserom eller i arbeidsbrakker med rørstoler og respatex-bord, plastkopper og knitrende matpapir rundt tjukke brødblingser med pultost…  De erta meg og lo av meg, men jeg var bare stolt over å få være med … på jobb.

Da gemalen kom inn i min lille familie, merket han seg fort det vi tre andre egentlig aldri hadde regnet som spesielt rart: Hver gang vi kjørte bil, satt både pappa, mamma og jeg litt lent mot venstre… Vi så på skjøter. Asfaltskjøter. Og hvis de ikke var rette og fine som dem “guttane” laget, pleide en av oss å ta standardkommentaren som lød som følger: “Hmmm, den der va’kke særlig pen. Detta er no veivesenet har lagt sjøl…”

Jeg ser ikke så mye på veiskjøter lenger. Men jeg tenker på “guttane” hver gang jeg kjører motorveien mellom Drammen og Oslo. Jeg elsker lukten av blomster og ønsker sommeren velkommen når jeg kjenner bølger av syrinlukt. Men det er lukta av fersk asfalt som gjør meg rørt og får meg til å konstatere at det virkelig er sommer…

 

Del godhet…?

Påsketiden er her!  ”Vel overstått”, sier vi til hverandre og snakker om påsken. Det er imidlertid ikke helt korrekt. Påsketiden har akkurat begynt. 1 påskedag tok påsketiden over etter den stille uken – og den varer helt til pinse. Det er altså ikke sånn at jula varer helt til påske. Det er påsken som varer helt til pinse…

Men ferien er vel overstått. Jo takk… Det ble rolige, jobbfrie dager på meg – og nesten det samme på gemalen. Bloggfri, også, selv om det ikke var helt etter planen. Vi er ganske flinke til å koble av og ut når vi kan det. Med og uten mennesker. Hytta vår er vår base for denslags, og nå nyter vi at ny sesong er i gang.

I Nedre Glomma frikirke er det labert med kafegudstjenester i påsken. Noen av oss har gjesteopptredener i andre sammenhenger etter at palmesøndag i egen menighet har satt fokus på hele påskens budskap på en gang. Ikke akkurat for å få det “unnagjort” – for er det noe det er grunn til å dvele ved, er det nettopp påskebudskapet – men fordi folka “våre” trekker til fjells og til sjøen for å hente krefter og koble av i feriene. Påsken er ikke noe unntak i så måte. Det må vi leve med. Sånn er vi. Og folk skal slippe å gjøre det med dårlig samvittighet og en følelse av at de burde “støttet opp” om arrangementer vi “må” ha fordi vi er kirke og tradisjonen er full pakke fra palmesøndag til andredag,

Hos oss var det litt glissent rundt bordene allerede på palmesøndag, men vi som kom sammen, hadde et fint møtepunkt og slo an tonen for hva påske handler om: Jesus som gjengjeldte ondt med godt. Skjærtorsdag tok en gjeng “hjemmeværende” turen over fjorden for å grille med oss på helt uformelt vis. Fine greier. Det er godt å tilhøre et fellesskap. Godt å ha noen å grille sammen med selv om nordavinden uler rundt øra og det ikke akkurat er slosskamp om å få passet på grillene…

Nå er vi tilbake i byene. “Stridskjorta” er på igjen – og “havrelefsa” står på menyen. Sånn omtrent. Her i huset gleder vi oss over den rytmen. Og akkurat nå ser vi fram til helga som kommer. Kafegudstjenesten på søndag er en del av den faste rytmen. Annenhver søndag. På lørdag er det “godhet”… Siden 2007 har Nedre Glomma Frikirke satt av en lørdag på denne tiden til å bistå noen av de mange som ikke har krefter til de kravene våren byr på når det gjelder hagearbeid og bilhold. Fordi “små ting gjort i kjærlighet vil forandre verden”. På enkelt vis forsøker vi å gi noen et håndtrykk i form av noen timers innsats – eller en dråpe godhet gjennom gratis kaffe på torget. Nå lanserer vi “godhet hele året”, også. Et tilbud for folk som trenger litt hjelp – og for folk som kan avse noen timer i uka eller måneden på en fast tjeneste for noen utenom egen familie og vennekrets. Egentlig er det det påsketiden handler om. Om en som strakk seg langt utenfor egen familie og egen komfortsone og ga noe vi trengte så inderlig. En hjelpene hånd. En hjelpende, naglemerka hånd…

Vi er ikke Jesus. Så langt i fra. Men vi kan jo la oss inspirere? Og for å strekke ut ei hånd til noen andre, trenger vi bare bli inspirert. For denslags trenger man ikke engang tro…

Veltalenhet.

Etter at TV-underholdningen på lørdagskveldene etter vår mening har vært lite å gå glipp av i flere år, har vi  den siste tida hatt en periode med mye glede foran skjermen på lørdager. “Hver gang vi møtes” har vi virkelig kosa oss med. Sangene, intervjuene, ja hele feelgood-stemningen fra Hvaler har rørt oss hver eneste gang. Det er så inderlig godt å høre mennesker tale vel om hverandre! Og heiaropene har både vært konkrete og poetiske. Ikke det at vi ville forventa noe annet; Det er tross alt syv eminente tekstforfattere de hadde samla der ute sist sommer?

Og det er ikke bare TV2 som har klart å gjøre lørdagskvelden til avslappet TV-kveld igjen. NRK er i gang med ny runde med “Mesternes mester”, en programserie vi også har sansen for. Ingen trenger være i tvil om at konkurranseinstinktet er bærende i det programmet, men også her er det rosen og godordene, støtten til de andre og det faktum at mennesker taler vel om hverandre som gjør at det er så inderlig koselig å se på.

Og denne koseligheten vil vi ha. ikke bare på skjermen på lørdagskvelden, men hele uka. Hjemme og på arbeidsplassene våre. I menigheten vi er en del av – og i nabolaget der vi bor. Vi har nok mye å gå på når det gjelder å spre godord, de fleste av oss. Jeg er så heldig at jeg er gift med en som har “anerkjennende ord” som sitt “kjærlighetsspråk”. Det nyter menighetsfolk, kollegaer, ungene i gata og jeg godt av. Dag er raus med de positive ytringene. Allikevel erkjenner vi begge at de negative tankene og klagen ofte kommer helt ubedt inn i livet vårt mens takken og det positive fokuset krever en helt annen bevissthet for å bane seg vei i køen av ord som skal ut.

Et av de temaene vi bruker tid på på samlivskurset vårt, er viktigheten av dette positive fokuset i møte med den  og de som er vår(e) nærmeste. Vi har det mye mer koselig sammen om vi tar oss tid til å takke hverandre for små hverdagslige håndtrykk og taler vel om hverandre. Det er god investering i eget forhold om vi øver oss på det. Det sies at  målet bør være ti godord, komplimenter eller uttrykk for takk for hver klage vi målbærer. Det er det nok noe i.  Positiv tilbakemelding gjør oss trygge på at vi er elska, og når vi vet det, er det mye lettere å ta imot en korreksjon eller ta et oppgjør med en dårlig vane som ikke bygger relasjonen. Dessuten minker det kritikk. Det gjør liksom ikke så mye om oppvaskmaskinen ikke blir tømt når det passer meg hver gang når jeg har fokus på alle de gode sidene ved gemalen…

Raushet handler om mer enn penger og ting. Gavmildhet gjelder mer enn presanger. Det handler ikke minst om praktisk hjelp, uttrykt takk og gode ord på veien. På den bakgrunnen blir det enda større grunn til å nikke til ordene fra den vise Salomo: “Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.” 

Vår!

Mars er vår!

Jeg holder beinhardt på den gamle inndelingen av året der hver årstid plasseres ryddig med tre tilhørende måneder hver. Og mars er vår! Vinteren avsluttes i utgangen av februar. Basta. Gemalen blir litt engstelig av denne våroptimismen min, for fallet er vanligvis stort om det skulle komme ei ny snøbyge etter at våren erklæres for åpnet første mars her i huset. Og den snøbyga kommer jo hvert år… Jada. Det er en risikosport å ikke la vinterfølelsen dvele litt. Jeg vet det. Men jeg klarer ikke la være å ønske våren velkommen. Ta på småsko i tidligste laget og rydde bort dynejakka. Dessuten kommer jeg meg like fort som den nyankomne snøen vanligvis går. Akkurat det gikk fint dette året også..

I dag er ikke været i Sarpsborg spesielt varmt og vårlig. Noen klager over det. De skulle sikkert vaska sykkelen eller rufsa i et bed, men fant ut at det var for kaldt for denslags. Jeg deler følelsen. Men for oss er det helt greit – akkurat i dag. Vi har ikke tid til verken sykkeltur i nabolaget eller vårlige sysler på hytta denne helga. For oss er det innspurten på årets samlivskurs som gjelder. Hele dagen har vi sittet inne med hver vår PC, bøker og notater og skrevet og snakka om dette kursets siste tema: Intimitet, nærhet og sex. Riktig oppbyggelig, faktisk. Vi har sagt det mange ganger og mener det av hjertet: Det er et privilegium å drive med samlivsarbeid. Vi er glad det betyr noe for de som er med på kurs og temadager vi underviser på, men de som får mest, er kanskje oss – som på en god måte tvinges til å jobbe med vårt eget samliv fordi vi ofte fordyper oss i relaterte temaer. Og dette har vært en dag med gode samtaler, ro, god kaffe og te (gemalen er sår i halsen…) og en liten dose sport på TV.

Det er utrolig spennende å lage samlivskurs, og disse månedene da vi har laget vårt eget kurs for Nedre Glomma Frikirke, har først og fremst vært veldig gode og lærerike. Dernest har det vært krevende – blant annet fordi gemalen og jeg jobber så forskjellig og ikke alltid helt friksjonsfritt sammen (der var det opptil flere av de som kjenner oss godt som nikket anerkjennende, ja…). Allikevel: Vi gjør nok hverandre gode, som han sa som lanserte begrepet “å spille med godfoten”. Men – som en annen luring uttrykte det; “Det er en tid for alt”. Vi er glad for at sesongens kurs er over i slutten av mars og at vi “bare” skal lese evalueringer og pusse på ferdiglaget kursmateriell fra da av og fram til vi starter nytt kurs i oktober.Når årets kurs er over, skal vi feire påske og nyte våren! You bet!

Så puster vi ut… Det er lørdag og kvelding. Og vår! Herlig. Arbeidslysten er her og hvitveisen må da være rett rundt hjørnet? På kjøkkenet pusler han jeg er så heldig å dele hverdag og oppdrag med. Kan man bedre ha det?

8. mars

Jeg får aldri helt bestemt meg med tanke på hva jeg mener om kvinnedagen… Hvert år når jeg våkner 8 mars, er det med litt flau smak. Hvorfor? Jeg frykter hva jeg skal lese om likestilling og denslags ila den dagen jeg er i ferd med å tre inn i. Ikke fordi jeg ikke synes det skal være en egen kvinnedag. Den er viktig. Ikke til de grader i vårt eget land lenger, men på verdensbasis: Absolutt!  For all del: Kvinner i Norge tjener fremdeles en del mindre enn menn, og jeg tør påstå at det i det store og hele er lettere for menn å bli “hørt” enn det er for kvinner. Det er et forbedringspotensial i det norske samfunn på dette området. Jeg møter fremdeles kommentarer – dessverre oftere fra yngre enn eldre menn – som avslører holdninger som skremmer meg. Allikevel: Likeverd er en realitet her i landet. Og vi er mange som mener at likeverd og heiarop for forskjellen mellom menn og kvinner er fullt forenlig. Slik er det ikke over alt. Derfor er denne dagen en flott anledning til å sette fokus på kvinners kår og verdi i andre deler av verden.

For min del har jeg vært fylt med takknemlighet på denne dagen. Det finnes rundt meg en del mennesker som jeg skylder en takk for at jeg opplever meg selv som et menneske som har fått bruke mine evner og utvikle mitt potensiale i stor grad. Jeg er fornøyd!  Jeg har sjelden følt meg undertrykt fordi jeg er kvinne. Jeg har blitt hørt (stort sett i hvert fall) og jeg har fått talerett. De som har banet vei for meg, er stort sett ukjente eller navnløse, men mange har oppmuntret meg underveis.

Mine foreldre – som hadde tro på meg og oppmuntret meg. “Jeg aksepterer at du ikke kan få gode karakterer i alle fag,”sa min far en gang. Det var nok en dårlig mattekarakter som var foranledingen. Samtidig var han tydelig på en ting: “Jeg aksepterer ikke noe dårligere enn del beste i orden og oppførsel”.
Mormor hadde enda mer tro på meg – men stort sett på områder jeg ikke akkurat har utmerket meg. Kunstløpskøyter og pianospill er to stikkord i den sammenheng.
Lillan – naboen vår – har jeg sittet mange timer ved kjøkkenbordet til mens hun lånte meg øra sine og kom med vettuge innspill om Gud og livet.
Et lærerpar da jeg på folkehøyskole skulle jeg takka en gang. De som korrigerte med stor kjærlighet.

Noen voksne da jeg kom med i Ungdom i Oppdrag som 22-åring. Den organisasjonen som har fått så mye pepper for sitt kvinnesyn ble det stedet der noen for første gang fortalte meg at jeg hadde lederevner. Jeg ble sendt ut som ansvarlig for et lederteam på fire og en gruppe på femti ungdommer på evangeliseringsaksjon i ukevis i Amsterdam. Det ble et møte med en ny verden. Amerikanske unge, kristne menn som overså meg fullstendig og henvendte seg gjennomført til gutta i lederteamet mitt hver gang det var behov for en beslutning. Som henviste til meg. Som aldri ble spurt… Jeg ringte til Grimerud og grein. “Jeg vil hjem!” Fikk klar beskjed: “Du blir! Her hos oss velger vi ledere på bakgrunn av utrustning og ikke kjønn!” Det er godt med ryggdekning, men kampen var tøff. En ire i staben i Amsterdam skjønte omsider hva som foregikk. Amerikanerne fikk mye å tenke på…

Her hjemme i Norge møtte jeg andre menn som ga meg en arena og mer enn ett kameratslig dunk i ryggen. Det til tross for at det i mange kristne kretser var slik at de gutta som sa de ville forkynne, ble trodd og gitt en talerstol. Som jente måtte jeg først bevise at jeg var god. Veien blir litt lang av sånt. Og jeg – som aldri har fått annet enn det beste i orden og oppførsel – adlød og gikk den veien jeg måtte. Beveget meg fra å entre en talestol relativt nølende – til å bli den dama alle ringte for å få fylt “kvinnekvota” på stevner og årsmøter. Det var en underlig tid da jeg lurte på om de egentlig ville ha meg med fordi jeg mente jeg hadde noe å formidle…  Midt i dette: Jeg har hatt sjefer og kollegaer i diverse bevegelser som har støtta meg. Og noen damer med litt flere år på baken som har gitt meg uvurderlige innspill. Viktige – når en beveger seg i en verden der det største en kvinne kan oppnå, er å bli en av gutta. Jeg ville jo ikke det. Jeg ville være dame…

Den viktigste oppmuntreren kom inn i livet mitt på begynnelsen av nittitallet. Først som ung venn. Kaffedrikkende og lesende venn. Så ble han ektemann og støttespiller. En enmanns heiagjeng som gjennom sytten år aldri har tillatt meg å la gavene mine ligge brakk.

Så takk, alle dere, som gjør at jeg på kvinnedagen er ei tilfreds dame som får tro – dypt i hjertet mitt – at jeg er ganske god på en del ting og kan leve greit med det jeg ikke mestrer. Jeg spiller bare ikke piano – og jeg gikk aldri med kunstløpdrakta mormor sydde til meg…