“Min kone evaluerer gjerne” er en av gemalens paroler. Og han har rett. Jeg gjør gjerne det. Er nok egentlig “flinkere” til å se bakover enn framover. Selvplageren i meg vil gjerne fokusere på forbedringspunktene. Egentlig ikke et godt trekk, det der. Men nyttig – i begrenset utgave. Derfor har jeg aldri vært mest opptatt av nyttårsforsetter på denne tida av året, heller. Det handler om årsoppgjør! Tilbakeblikk. Gjennomgang av det som har vært.
To av de viktigste menneskene i livet mitt i 2011... Nevø Dag Jørgen og gemalen, Dag William.
Året 2011 har vært merkelig. Tror jeg må bruke det ordet på det. Det er fristende å si at rent personlig har det vært fattig på begivenheter, men det er selvsagt ikke sant. Poenget er bare at det har vært uvanlig lite reising på familien Stang dette året – og dermed gikk det med et brak opp for meg at reising i årevis har vært en større del av livet mitt og vårt enn jeg kanskje har vært klar over. Det handler ikke nødvendigvis om ferier, men som mange årig frilanser har nok tog, buss, bil og fly – transportetapper og nye senger – vært en del av limet i livet. I 2011 har undertegnede – med unntak av en skoletur til Aserbajdsjan og et par overnattinger i Gøteborg – knapt nok vært i hovedstaden. Jeg mener, det er tre år siden vi planla en rusletur på Operataket som vi fremdeles har til gode? I 2011 har jeg stort sett pendlet mellom Sarpsborg og hytta i Sande i Vestfold.
Og vært fornøyd. Livet har vært godt. Allikevel: I det større perspektiv har så visst ikke året vært uten begivenheter. Sommeren 2011 har nok for all ettertid festet seg i minnet som den sommeren da tanker og følelser gikk helt i spinn. Da vårt fredelige hjørne av verden slett ikke var så fredelig lenger. Da uttrykket “å leve i en fallen verden” ble nærmere, sterkere og sannere enn det i hvert fall for meg har vært tidligere. Noen begivenheter skulle en virkelig vært foruten. Og allikevel: Det finnes gull i gråstein. 22. juli fikk fram det gode, norske samholdet. Så gjenstår det å se om det samholdet har røtter som når vannet…
Hva er egentlig begivenheter? De siste årene tror jeg at jeg har blitt flinkere til å fokusere på de små tingene. Anse dem som store – og takke. Slik sett er det mange begivenheter å takke for fra året vi er i ferd med å forlate. Jeg lever sammen med en av mest fornøyde menneskene jeg vet om. Vi er ikke spesielt blide om morgenen verken han eller jeg, men jeg takker for alle morgener vi får dele – og alle ønsker om en god dag vi har gitt hverandre i otta gjennom dette året. Det er såvisst ingen selvfølge. Jeg takker for den velsignelsen det er å ha en to år gammel nevø som stadig deler begeistringen over livets små gleder. Godt hjulpet av mange andre barn i vår menighet som gir meg god grunn til å trekke på smilebåndet og undre meg. For elever som stadig bringer verdifulle perspektiver inn i livet mitt og som jeg håper har gjort meg til et klokere og mer takknemlig menneske. For kollegaer og menighetsvenner å tenke sammen og bryne seg på. Jeg takker for mennesker som deler liv, gleder og smerte. For familie som gir meg følelsen av å ha kontakt med “hele verden”. For musikk som roer sjelen – for bøker som jeg kan lese. For blomstene på marken og troen på at sola faktisk har snudd selv om jeg ikke merker det enda.
Jeg takker for 2011. Og for troen på en Gud som har vært der også hele dette året. Og som allerede er i den tida som kommer…
