Så skjedde det jeg visste ville komme… Folk er så lei og “rydder ut hele jula”. Er det noe rart i da, om de pyntet treet i begynnelsen av desember og har vasset i nisser en måneds tid?
Her nyter vi den fremdeles! Juletreet skal få stå til over nyttår – og mange julelys skal tennes i dagene framover. For meg er det dette som binder jule- og nyttårhelga sammen og gjør det til både høytid og ferie. Gemalen jobber i romjula dette året. Tre dager på rappen til hovedstaden er vi ikke vant med, og det gjør at det kjennes litt mindre høytid. Da er det godt å se rundt seg på små tegn på jul: Litt rødt her og der (en farge det er lite av hos oss resten av året), noen diskré nisser med lang historie og nostalgiske minner knyttet til sin blotte eksistens og en hel liten engelskare. Julemusikk og liv på innpust. Tid til å møte det neste halvåret slik det kommer til å se ut – og lyde – i menigheten vår. Med andre ord: Litt jobbing på hun som egentlig har fri, også. Allikevel: Tid til refleksjon og nytelse.
Jeg vet at de fleste holder intenst på at jula er familietiden. Vi balanserer nok der. De dypeste relasjonene i livet vårt, er ikke de vi har til familien, men til venner. Det betyr ikke at ikke familebåndene er sterke og viktige. Det er de – og vi er glad for de båndene som knyttes mellom oss og “tjukke slekta”. 1. juledag har vi en – gjenoppstått – tradisjon med mine slektninger som vi lever lenge på. Livssynsmessig er vi så spredt som det er mulig når åtte mennesker treffes, men den erfaringen av respekt vi har når vi møtes selv om mysteriene er en del av vårt fellesskap, er betydningsfull for oss. Dessuten: Det er uten tvil meningsfylt å investere i relasjoner med lange røtter. Også 2.juledag er en slektsdag for oss om vær og føre tillater det. Da er det Dags side som samles. Også der kjenner vi at noen hjerter og røtter vikler seg sammen og skaper de gode følelsene. Dette nettverket er vi en del av. Det kjennes godt.
I kveld skal vi være fire voksne rundt kjøkkenbordet hos oss. Enklere meny. God vin. Tente lys. Det blir tid med venner. “Alt har sin tid”, skrev forkynneren i det gamle testamentet. Det er dette som er arenaen vår for de store dyp. Den største friheten. Praten helt uten filter, forventinger og hensyn. Voksentid – selv om små mennesker absolutt er til både glede og inspirasjon for oss. Og Prøysen hadde helt rett når han skrev at “en skulle vøri fire år i romjul’n”. Med alle forbehold er det vel i den alderen en mer enn noen gang seinere i livet kan glede seg uten forventningspress og et tynt lag av glitter over det hele.
Også i mitt liv har “julelysa brønni dagen lang” på 3.juledag. I kveld tror jeg dessuten at “alle bikkjer” er inne i livet mitt. Og alle biler skal få stå, her også. Jeg gleder meg.
