1. juledag er her. Den egentlige juledagen. Vi feiret juleaften med en vennefamilie i menigheten. Høyt tempo og barnlig glede – uten at vi måtte kaste i oss julemiddagen av den grunn. Fantastisk mat – og ditto fellesskap. Mye gaver kombinert med barn som takker pent og gleder seg på ekte vis: ” Tusen takk, mamma, dette har jeg ønsket meg!” Sen kveld og lang natt. Nå nyter vi stillheten i eget hjem. Det er en tid for alt. Julesanger på øret. Rolig frokost for to. Vi lader opp til kirkegang i “store norske” og familiemiddag på Ås. Livet er godt. Vi er takknemlige.
I går formiddag var det fullt hus her. De siste fire årene har vi hatt alternativ juleaftens”gudstjeneste” i menigheten vår. Fra tolv til to kommer de små og store uten familiære eller kirkelige julaftenstradisjoner på dagtid sammen. Fordi det er fint å møtes og få litt hjelp med julefokuset, og for å korte ventetiden for barn som har stor glede av å møte hverandre. Vi spiser grøt (og leter etter mandelen!), drikker kaffe, knasker pepperkaker, senker skuldrene og takker Gud for den store gaven.
Det var den stod sentralt i går. Pakka fant vi under juletreet (ferdig pyntet, men foreløpig henvist ti
l verandaen pga plassmangel). Oppi den var det tre ting: Et bittelite Jesusbarn, et kors og et hjerte. Barna hadde total oversikt over hvorfor de tre tingene var å finne i pakka merket “til alle” “fra Gud”: Jesusbarnet var såre enkelt. Det er jo det jula handler om. Korset var der fordi “Jesus ble korsa” og et hjerte betyr kjærlighet. Og det vet alle over fire hva er for noe.
Vi kjenner stor glede ved disse julaftens formiddagene. Titter på barn og voksne og skjønner at det lille husfellesfellesskapet fra begynnelsen av totusentallet har båret frukt i noens liv – ikke minst våre egne. Lykke…
