Det har blitt mye førjulskos, pakker og tre fra mactastaturet mitt den siste tida. Det hører jula til. Uten den tradisjonelle debatten om hvem som “eier jula”, blir det visst heller ingen jul, ser det ut til. I år synes jeg den har vært tristere enn noen gang. Av flere grunner.
Det tar liksom helt av når unger i barneskolen ikke får lov til å gå med nisselue på juleavslutninga – som for anledningen skal være en “vintermarkering”. Skylda for det bomskuddet fikk først muslimene og så Human Etisk Forbund – og så viste det seg etter hvert at at skolens ledelse hadde valgt å ta hensyn til “norske, religiøse retninger som ikke feirer jul”. Godt innpakket, men det kunne vel bare bety en ting: Jehovas vitner? Den gruppa tror jeg er godt vant med å ta ungene ut av skolen på denne tida av året. I min familie har vi en hel slektsgren som verken skulle ha juletre, julekort eller – for den del – julegaver. Jeg husker godt mormors fortvilelse på denne tida hvert år: “Det er da fryktelig at dem ikke kan la ongane få no’n små presanger som vanlige folk”. Men dem fikk ikke det – og vi andre holdt oss klokelig på avstand. Det er helt sikkert ikke lett å være barn i en familie som tilhører Jehovas vitner på denne tiden av året, men selvbevisste som den gruppen er med tanke på sin egen særstilling, tror jeg det er helt uproblematisk for de voksne å akseptere at det som skjer av julemarkering, skal deres barn fritas fra. Jeg tror neppe de forventer at alle andre skal ta hensyn til deres valg og deres tro. Men trist er det – både for “ongane” og for det samfunnet vi er en del av, som har blitt så redde for å støte noen at man sikter febrilsk mot en nøytralitet som ikke finnes.
I fjor stod Human Etisk Forbund på barriakadene. Det gjør de sikkert i år, også, men de har ikke fått samme mediadekning som sist. Dessuten har de klart å oppnå det de ville: Fjerne det kristne julebudskapet fra de fleste skolearrangementer. Igjen: Trist! Trist at frykten får så mye makt. Frykten for at en times hyggelig julegudstjeneste skal velte hele lasset av humanistisk påvirking de har gitt sine barn gjennom mange år?
Takk for tilliten, sier nå jeg… Og minnes den mormonerfamilien i min barndoms gate som sendte ungene sine på barnegruppe i misjonssambandet. Jeg intervjuet dem i forbindelse med en oppgave jeg skrev som student, og kommer aldri til å glemme svaret de ga meg da jeg spurte om de ikke syntes det var skummelt at barna gikk i den barneforeningen? “Nei, vi er så trygge på at den religiøse undervisningen våre barn får her hjemme hos oss, er den som vil tillegges mest vekt når de tenker igjennom religiøse spørsmål,” svarte de. Sånne svar må jeg innrømme at jeg blir andektig av. Noe av det samme sa den muslimske familien her i byen som ble intervjuet i lokalavisen i fjor, og som synes det var flott at deres barn fikk være med på kristne skolegudstjenester og høre om de kristnes religion. I tillegg feiret de jul – dog uten svineribbe – for at ikke juleferien skulle være uten fest for dem, heller. Det verdimessige og religiøse tyngdepunktet var de trygge på lå i det barna ble undervist i hjemme.
Alle statistikker tyder på at disse to familiene – mormonerfamilien jeg møtte og den muslimske familien her i byen – har rett. Mors og fars formidling av verdier er det som teller mest for barns holdninger, verdier og religiøse standpunkt seinere i livet. Derfor bør frykten for julesanger, juleevangelium eller for den del – nisseluer – være helt ubegrunnet for familier som selv sørger for det de voksne tror – eller ikke tror – kommuniseres åpent og godt på hjemmebane. Joda, jeg har hørt barn med humanetisk bakgrunn uttale at det har opplevdes vondt å måtte være igjen på skolen mens de andre gikk i kirken. Javel? Men hvorfor blir de ikke med i da? Hvis Gud ikke finnes, kan det da umulig være farlig å entre en slik bygning og være passiv deltager til en times opplegg? De trenger jo verken synge med eller delta i bønnene. De kan bare observere. Jeg tror alle har godt av å gjøre erfaringer i sammenhenger som er litt ukjente og der en ikke nødvendigvis er trygg. Vi som er kristne har i mange år blitt utfordret til å la våre barn være med på aktiviteter med et helt annet verdigrunnlag enn det vi selv står for. Allikevel er det fortsatt en utfordring til oss å styrke formidlingen på hjemmebane for å sikre oss at barn som vokser opp i kristne hjem har et realt grunnlag å gjøre egen valg på når den tid kommer. Det samme motet bør humanetikere og andre med ønske om et ikke-religiøst samfunn ha.
Ut i fra det jeg leser og hører, ser det ut for meg som de modigste i denne sammenhengen, tross alt finnes blant de troende muslimene. Mange av dem er med på å kjempe for å bevare skolegudstjenester og dras mot kristne grupper. ikke fordi våre religioner er forenlige, men fordi kristnes moral og den standard de selv ønsker, er nærmere hverandre. Og om vi feirer Jesus, er det ingen trussel. Han er tross alt en av deres profeter, også.
