Ungdomsbegeistring og voksentro…

Den siste uka har vært tankefull… I begynnelsen av uka kunne den kristne dagspressen og diversen statuslinjer på facebook melde at ungdomskonferansen Impuls i Stavanger hadde bydd på sterke møter mellom Gud og de ungdommene som var der. Jeg gleder meg over sånt. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om ektheten i det som har skjedd. Jeg tror Jesus gleder seg over ungdommer som vil “gi jernet” for ham. jeg tror Jesus frydet seg over at Peter insisterte på å få en oppgave som var to nummer for stor og gikk på vannet før han falt i det, for å si det slik. Og jeg vet at Gud kan helbrede – og at han gjør det innimellom. At det ikke skjer alltid og med alle, bruker jeg ikke så mye energi på. Jeg er også dypt overbevist om at unge mennesker som har en tro, jevnt over har bedre livskvalitet enn ungdom som ikke har det. Selv møtte jeg Jesus som femtenåring og ser tilbake på 37 år i følge med ham. Han har aldri svikta…

Allikevel hadde gleden min en bismak da begeistringen nådde meg mandag formiddag. Og den har sittet der hele uke. Fordi jeg sist helg ved to anledninger hadde lange samtaler med mennesker som hadde den sammen ekte og indelige overgivelsen til Gud i ungdommen, men som nå deler såre vitnesbyrd om en tro som glapp eller en skuffelse over det kristne fellesskapet som har slått beina under dem. Jeg erkjenner at de er mange. Selv er jeg ikke blant dem. Noen ganger tror jeg kanskje at mitt enorme behov for balanse skal ha æren for det. Jeg har gode minner og mener også i ettertid at utfordringene jeg fikk underveis ikke gjorde at jeg forstrakk meg. Joda, jeg har både løfta henda og grått. Og jeg gjør begge deler fremdeles. Men jeg har aldri hatt opplevelsen av å gå på akkord med meg selv. Mange har det. I ettertid beskriver de ting de var med på som sekterisk. Man skal ikke bla i mange album fra den tida for å forstå følelsen… Andre forteller om ensidighet og ler av sin egen åndelighet.  Eller gråter av “sannheter” som var opplest og vedtatt og som de ikke stilte spørsmål ved – før etterpå.

Jesusvekkelsen var kanskje ikke så ulik nåtidens ungdomskonferanser? Foto: VL

Kanskje må det alltid være sånn. Fordi det ligger i ungdommens vesen å ville være ensidige? Som leder for Team 2000 i seks år på nittitallet, tok jeg deltagerne hver vår med på en dag med den spissformulerte overskriften “Hva av dette som du har nå, vil du ha med deg som 40-åring?” På forskjellig måte forsøkte vi å finne ut hvordan Jesus-livet kunne leves sunt når lånerenta gikk oppover og husets yngste hadde kolikk. Når de selv ble like gamle som de som de virkelig tvilte på om levde “sterkt med Gud”, da de selv var på team og skulle vinne verden? Jeg fikk litt kjeft da det stod på, men jeg tenkte kanskje noe ville sitte igjen når virkeligheten og verden så litt annerledes enn da. Jeg vet ærlig talt ikke om vi lyktes – og heller ikke om det er mulig å forberede oss på at livet får andre rammer og troen nye uttrykk. Den siste uka har i hvert fall minnet meg på at kristne ungdommer trenger sunne ledere…

Jeg sitter midt i “glasshuset” selv. Som menighetsleder i et fellesskap med mange barn som raser inn i tenåringstida fortere enn vi henger med… Og ikke minst som kristendomslærer og sosialtrådgiver ved en kristen videregående skole. I mine kristne elevers øyne er jeg nok litt treg og neppe særlig overgitt til Guds rike. Det lever jeg greit med. Men jeg spør meg selv hvordan jeg kan bidra til å kanalisere Jesus-begeistringen deres på en god måte? Er det i det hele tatt mulig å formidle til dem at nåden gjelder selv om de snubler og blir skuffa over både seg selv om sine medkristne?  Antageligvis må jeg bare slå meg til ro med at livet er slik Kierkegaard beskrev det: “Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs…”

Velkommen 2010!

Så er det her… det nye året. Velkommen! Vi skal prøve å bruke det godt. Forvalte det som en gave. Ikke lett. Det er så innmari mye i meg som ønsker – dypt og inderlig – å plante blikket i egen navle og mele egen kake… Fokusere på mitt og vårt. Karre til meg, være meg selv nok, sørge for egen hygge, kroe meg i sofakroken og bare,bare det. Så er det sagt. At det er sånn. La meg legge til med en gang: Dette skal ikke ende opp i en strøm av nyttårforsetter. Vi er av den oppfatning at et tegn på at man er blitt voksen, er at en har slutta med nyttårsforsetter. Ingen med vettet i behold velger da å utsette seg for de skuffelsene som følger av sånne? Nei! men nyttårsrefleksjoner er lov. Tanker om hva en ønsker at året skal bringe, trenger ikke å ende opp i for store mål som aldri blir nådd eller flauheten over å ikke klare det… Hva nå enn “det” var…

Bibelen oppfordrer oss til å “vende om”. De to ordene får lett en veldig religiøs smak. Det smaker askese, lite hygge og mye strev, spør du meg. Egentlig betyr det å tenke nye tanker som får konsekvenser i nye handlinger… Eller å korrigere det som er i ferd med å skjene ut. Hos meg er det siste et stadig problem. Jeg erkjenner at jeg er en livsnyter på avveie. Med et sinn som tror feil. Så… i dette årets første uke forteller jeg meg selv sannheten, slik den virkelig er, igjen og igjen: Det å satse på å gjøre noe som kan gjøre livet lettere og hyggeligere for andre, er faktisk er en av de virkelige dype gleder i livet. Og at en kan kroe seg i sofaen … iblant… uten dårlig samvittighet i 2010 også. Og at det går an å ta hensyn til seg selv og de aller nærmeste uten å avstå fra alt frivillig engasjement for samfunnet og (i vårt tilfelle) menigheten. At engasjement ikke betyr at en sliter seg ut. At for mange hjemmekvelder lett kan ende i for mye CSI og meningsløse realityshow. Det gjelder bare å skape balanse. Og fokusere rett.

En blir veldig fort stiv i nakken av å glene på egen navel. Mye bedre å løfte blikket. Se ut… se bort… se opp.

Gledelig jul!

Jeg innrømmer det villig: Jeg er en ”juleonge”!  Og jeg romantiserer gjerne jula; Jeg gleder meg veldig over at den ser ut til å bli hvit i år. Pynten har sin faste plass – og jeg pakker gavene med omhu. Gemalen har tapt juletredebatten (han synes det er no drass) for mange år siden. Tradisjonene råder – og julelukta fyller huset.

Og midt i alt dette vet jeg; ekte jul handler – i sitt dypeste vesen – om noe helt annet!  Ekte jul er Jesus-jul.  Noen vil si det er naivt og minne meg om førkristen lysfest og at ”jol” var noe man drakk i gammel tid.  Dem om det: I dette landet har vi i mange hundre år markert Jesu fødsel på denne tida.  Selv om pågangen har minket de siste årene, fylles stadig kirkene på julaften, og vi synger om Jesusbarnet og krybben og englene på Betlehemsmarken.

Vi feirer forresten lyset som kom… Og jul er ennå noe man kan drikke.  Han som er lyset, kom med et budskap som hver dag drikkes av mennesker som tørster etter dypere forståelse av  tilværelsen.  Jeg er en av dem; Jeg øver meg i livsnytelse og benytter villig den anledningen jula gir til å pynte huset og dvele ved bordets gleder, men dette alene er ikke nok til å få tak i livets dypeste mening.

Den finnes bare hos Jesus.  Han som vår jul handler om.  Og til og med jeg må innrømme at den egentlig er veldig lite romantisk.  Juleevangeliet er en historie om oppbrudd og ensomhet.  Det hele startet med en himmelsk fest der alt var godt.  Faderen, Sønnen og Ånden gledet seg over hverandre, og englene lovpriste treenigheten…  Bare glede, fullkommen kommunikasjon og anerkjennelse.  Da forstod Faderen at tiden var inne.  Den planlagte  redningsaksjonen måtte begynne.  Sønnen ble mennesket Jesus: Brøt opp fra fellesskap til ensomhet, fra anerkjennelse til misforståelse, fra rikdom til fattigdom, fra lovprisning til hån, fra fred til kamp, fra en framtid uten sorg til en vei han visste ville føre til døden…

Jul er Gud som forlater all bekvemmelighet for å redde stumpene av et skaperverk som var i ferd med å bryte sammen.

Jesusbarnet forble ikke søtt og lite, men vokste opp og ble den uskyldig dødsdømte Mesteren Jesus.  Han som ba for alle sine etterfølgere rett før han døde: ”Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.”

Sendt til verden på samme måte som Jesus?  Kan det handle om noe annet enn oppbrudd fra det som oppleves behagelig?  Gud er ikke ute etter å frata oss hyggen rundt julefeiringen vår.  Men han lengter etter at oppbruddet skal få plass midt i den:  Vi må ikke nøye oss med å sikre vår egen julefeiring.  Det finnes en verden – nær og fjern – som trenger at vi strekker oss.  Relasjonelt, tidsmessig og økonomisk.  Jul er at Jesus flyttet fra tryggheten og inn i ei risikofylt sone:  Jul er at det samme oppdraget gis til oss.  Spreng grensene! Hyll barnet i krybben ved å våge å leve annerledes!

Gledelig jul!

Giverglede 2

De siste årene har det blitt slått mange slag for den nye julegavetrenden: Geiter… Eller andre fiktive dyr som man oppfordres til å gi til familie og venner i julegave. Leser man det som står med “liten skrift”, forstår man fort at det er langt mellom illusjonen om en lykkelig familie et sted i den tredje verden som blir deg evig takknemlig over geita de fikk til jul, og realitetene: Det handler om støtte til drift av den aktuelle organisasjonens arbeid verden over. Og ikke et vondt ord om det som drives av bistandsarbeid av Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen eller andre. De forsøker nok bare å være kreative når det gjelder å få inn sårt tiltrengte midler fra et folk som sitter skremmende godt på egen pengesekk og liten grad har lært seg til å se og dele med verden utenfor vår egen nasjonale stuedør. Kanskje er det derfor ingen av dem våger å sette følgende overskrift over kampanjen sin: “Ønsk deg ei geit til jul!”

For den har vi nemlig ikke sett enda. Bare uttallige oppfordringer om å gi bort geiter… Før helgen kunne tekst-TV melde at Pia Haraldsen skal gi bort geite-T-skjorter fra Flyktningehjelpen til noen i familien. På TV2s nettside begrunner hun valget: “Du gleder familie og venner samtidig som du hjelper de som trenger det mest, nemlig mennesker på flukt.” Selv ønsker hun seg bare  “love and peace” til jul får vi også vite. Herlig! Er det ikke fantastisk at kjendisene – og mange andre – får denne fantastiske muligheten til å flytte gavepenger de skulle brukt på parfyme og DVD-filmer, dyre klær og ditto kjøkkenredskaper til geite-T-skorter fra flyktningenhjelpen? For all del; Jeg er åpen for at Pia Haraldsen spytter i litt ekstra og T-skjorten følger en god krim eller noe annet stæsj, men allikevel. Det gjør litt mere inntrykk når min svoger og svigerinne (helt uten kjendisstatus, for øvrig) gir beskjed om at de har alt de trenger og heller vil at årets eventuelle julegave til dem kan gis som en pengegave til et senter i Etiopia som de har hjerte for.

Om vi ønsker oss geiter? Egentlig ikke. Vi har alltid vært moderate når det gjelder julegaver, men synes det er hyggelig med personlige ting under treet. Og det har vi med god samvittighet. Vi foretrekker faste gaver til bistand, misjon og menighet året igjennom – og en ekstrabevilgning når julelønna med halv skatt kommer. Men geiter… Nei, de verken ønsker vi oss eller gir vi bort. Gledelig jul!

Giverglede 1

Vårt land har satt giverglede – eller kanskje helst mangelen på den – i fokus de siste dagene. En gjennomsnittlig kirkegjenger i Den norske Kirke gir kr 21 hver gang han eller hun er på gudstjeneste, fortelles det. Og IMI-kirken i Stavanger har opplevd merkbar økning i gavene som har kommet inn på menighetens konto etter at de begynte å gi all kollekten de samler inn på møtene, til formål utenfor dem selv.

Det er interessant lesning for oss som er med i en menighet der det aldri tas opp kollekt på kafegudstjenesten. Mest av alt fordi kirken fort anklages for å være ute etter pengene til folk. På den annen side mener vi at “familien” betaler det det koster å ha gjester.  Derfor har alle medlemmer i Nedre Glomma Frikirke frivillig pålagt seg selv å ha en fast månedlig givertjeneste til menighetens konto. Hvor stor dette bidraget skal være, bestemmer ingen andre enn de selv. Det går faktisk veldig bra sånn…

En annen ting vi bestemte oss for før menigheten var en realitet, var at vi skulle gi bort 10% av alle gaver til “noe utenfor oss selv”. Gatebarnprosjektet og barnehjemmet “Svetly Put” i Bishkek, Kirgisistan, får på den måten et bidrag til drift fra oss. Og så tilhører vi en større sammenheng – Den evangelisk Lutherske Frikirke. Der “ligger det i korta” at alle menighetene bidrar til det misjons- og bistandsarbeidet som Frikirken er engasjert i. Det er viktig for oss at vi ikke dropper ut av den forpliktelsen og unnskylder oss med at vi bare er et nystarta lite fellesskap. “Raushet” er et ord vi liker… Vi har møtt en raus Gud og blitt rikelig velsignet. Skulle ikke vi være med og støtte andre?

21 kroner? Det er ikke mye. Og sannsynsligvis er tallet misvisende. De gis mer… utenom gudstjenester. Til bistand, misjon og mange typer veldedig arbeid drevet av menigheter og organsisasjoner. Men det er en kjensgjerning at mens lønningene har steget kraftig de seinere årene, har givertjenesten gått nedover. Kanskje fordi folk tenker i kroner og hundrelapper og ikke i prosent? Vi ga hundre kroner for ti år siden og gir hundre kroner til samme sak fremdeles. Til tross for at hundrelappen er betydelig mindre verdt og dessuten utgjør en betydelig mindre del av ens egen inntekt enn den gang da.

Mange mener at det bibelske prinsippet om tiende ikke er gjeldende for oss i dag. I denne sammenhengen er det uinteressant. Ideen om å sette av en viss prosent av inntekten – brutto eller netto – til menighetsarbeidet man eventuelt er en del av og til bistands- og misjonsarbeid, er et glimrende prinsipp. For alle – uansett livssyn. I våre dager burde det kanskje til og med gå litt sport i å øke prosentsatsen litt fra år til år?

En annen – og antagelig viktigere – grunn til at givergleden ser ut til å være så liten i landet vårt (ja, for den er det, selv om vi skryter på oss å være så “flinke” hver gang det er TV-aksjon) gjenspeiles kanskje i holdningen til den journalisten på TV som sist uke hadde laget reportasje om Frelsesarmeens julegryter: Han avsluttet med å fortelle oss at disse kunne vi benytte “dersom vi har noen slanter å avse…” Det er sjelden jeg lar meg engasjere veldig av tåpelige reportasjer på TV, men denne har jeg egentlig hisset meg opp over siden. De aller fleste i dette landet har med enn “slanter” å avse! Vi trekker kortet som aldri før og innrømmer smilende ( og så det på TV) at vi “kjøper gaver til oss selv” fordi den lave renta gir oss mer å rutte med. Egentlig burde vi skamme oss…