Engletull…

«Jeg var overbevist om at jeg innerst inne var et ondt menneske», skriver prinsesse Märtha Louise i høstens så langt mest omtalte bok. VG siterte henne sist uka på at hun derimot ikke fant ondskap, men bare kjærlighet, i seg selv.  Det er godt at forfatteren selv, i et intervju i Vårt Land, understreker at dette ikke har med troen på Jesus å gjøre. Når hun så  i neste omgang strekker forklaringen på det hun har skrevet bok om, så langt at hun påstår det ikke har med religion i det hele tatt å gjøre, blir denne “englegreia” til prinsessen enda mer interessant. Men la meg ta en ting av gangen:

Her i huset tror vi definitivt på engler. Skikkelige, bibelske Gudsendte engler. De har ikke vinger (juleengler har vinger, bibelske engler har det ikke – med unntak av serafene, og de har til overmål tre par). Englene er Guds talsmenn ved flere anlendinger i Bibelen. De framstår som redningsmenn og hjelpere. De operere ikke å egen hånd, men er representanter for Gud med et tydelig oppdrag. Det er med andre ord ikke ubibelsk å tro på engler. Men englene til Märtha og det hun forfekter, har ingen ting med en bibelsk forståelse av fenomenet engler å gjøre.

Jeg erkjenner at akkurat den presiseringen antageligvis er mindre interessant for mange av dere som leser dette, og kanskje er det heller ikke det viktigste i første omgang. Men om en kjøper “hele pakka” blir dette vanskelig – og livsfjernt (Nå er pakka ikke så stor – det tar visst en times tid å lese hele boka, sies det). Prinsessens påstand om at disse engelene hjelper oss å se at det finnes bare kjærlighet og ikke ondskap “inni oss”, bør kunne tilbakevises av ren livserfaring hvis en ikke ønsker å bruke Bibelen som kilde for sterke motargumenter.

Bibelens menneskesyn er det mest realistiske jeg vet om: Mennesket er godt – faktisk det ypperste av Guds skaperverk. Vi er elsket av Gud og gitt uendelig verdi – uavhengig av hvem vi er eller hva vi kan bidra med i den verden i er en del av. Vi har i oss evne til å gjøre gode valg til beste for oss selv og omgivelsene. Men mennesket har også en annen side. Vi har potensiale i oss til å gjøre dårlige valg til skade for oss selv og omgivelsene – og vi gjør det! Er det ikke konsekvensene av dette vi ser rundt oss hele tiden? Hvor kommer alle konflikter, alle relasjonsbrudd, all krig og all dårlig forvaltning fra om det bare finnes kjærlighet inne i hvert eneste menneske?  Eller er det først når vi slipper disse skytsenglene til at vi fylles med kjærlighet og alt ondt potensial forsvinner?

Det var litt underlige å få Märthas religiøse verden (for dette ER i høyeste grad religiøst) i fanget uka før bots-og bededag (som var sist søndag). Bots- og bededag er en gammel merkedag som minner oss på nettopp det faktum at i menneskehjertet finnes det – midt i alt det gode – en evne til gjøre ondt.  Kirken har fra gammelt av markert denne dagen for å gi oss anledning til å erkjenne vår svakhet og bekjenne for Gud at vi har gitt etter for dette onde… For at vi så skal få reise oss, senke skuldrene og glede oss over at vi er tilgitt. Dette er det terapi i! Så langt jeg forstår, vil Märthas engletull legge stein til byrden for mange mennesker. For hva skal vi gjøre når vi  finner mye rusk og langt fra bare kjærlighet når vi vender et ærlig blikk innover i oss selv?

Hvis jeg leter inni meg, finner jeg mye rart…  Løfter jeg blikket fra meg selv, kan det hende jeg får øye på han som elsker meg og alle andre mennesker tross det korrupte potenialet som vi bærer med oss. Han som gir oss mot til erkjenne hvem vi dypest sett er, og som hjelper oss til å tale sant både om storhet og våre begrensinger.

En tanke etter Nobel…

Obama fikk fredsprisen. Mange med meg skjønte lite av den tildelingen, og jeg er enig med en venn som spontant ga uttrykk for at at nettopp han ganske sikkert vil få litteraturprisen neste år, for han har planer om å skrive en bok…

Etterpå har debatten gått og humoristene moret seg. Selv er jeg stadig undrende til utdelingen, men det slår meg at Jagland – temmelig sikkert helt uvitende – har fått meg til å tenke på en side ved Gud…

Han deler jo hele tiden ut premature priser i form av urokkelig tro på hva det enkelte menneske kan bidra med for å skape en bedre verden. Gud forholder seg  til hva vi kan bli når han nådefylt dytter oss mot større utfordringer og erklærer sin tro på oss… Gud ser hva vi kan bli – og tar seg av det vi faktisk er med nennsom hånd og stor nåde. Gud feirer oss med sin egen konseret og jubler over hvert menneske, sier Bibelen (Sef.3,17 i GT  for de som vil slå det opp). Det er vel ganske nobelt?

Tilhørighet

Denne høsten har vi satt ordet “tilhørighet” som tema for det som skjer i Nedre Glomma Frikirke. Det er egentlig ganske skummelt… Vi forsøker å fokusere på hva det betyr å tilhøre Gud – og hverandre. Det første er på en måte greit. Hos Gud kan vi få komme som vi er, når det måtte passe. Han har det aldri for travelt for ditt initiativ. Det er vi som strever med det, med travelhet, manglende mot til å trå hverandre for nær og frykten for hva andre måtte tenke om meg… om de fikk vite.

Under menighetsweekenden vår ved høstens begynnelsen, stilte vi følgende spørsmål: Hva er det som gjør at vi opplever tilhørighet i et eller annet fellesskap? Svar-runden landa omtrent her: Vi opplever tilhørighet når vi føler oss sett. Så enkelt – og så vrient.

For snart ti år siden ble det gjort en undersøkelse der mennesker skulle svare på spørsmålet om hva de opplevde som sitt dypeste behov for årene framover. ” Å bli sett”  var det svaret flest oppga på vei inn i et nytt årtusen.  Det at noen ser oss – og dermed verdsetter oss – gir oss opplevelsen av å høre til og møter vår lengsel.

Men skal noen se oss, må noen se etter oss.  Tilhørighet krever altså et samarbeid: Vi må se etter de andre – og vi må la oss bli sett, dvs vi må lette litt på sløret slik at andre kan vite hva som skjuler seg under… Det står ikke skrevet i panna på noen av oss hva vi strever med eller skammer oss over. Heldigvis. Så slipper vi å bli konfrontert med de sårbare sidene våre i møte med ethvert menneske. Og dessverre. For vi går glipp av omsorg, støtte og hjelp i hverdagen til små og store utfordringer når vi ikke forteller om det… til noen. Vi må altså samarbeide om å være et ærlig fellesskap der mennesker kjenner seg sett og dermed kan føle at de tilhører… vil komme igjen… vil være en del av.

“Å si det er ikke å undervise. Å høre er ikke å lære” er et klokt utsagn. Vi kan komme til å bruke mange ord  på noe som “hadde vært fint” denne høsten. Det kan være fristende nær for mange å se seg rundt og ønske at noen så meg…  Hverdagen er travel. Det er lett å finne gode grunner og unnskyldninger for ikke å fordype relasjoner. Lett å gjemme seg også. Derfor våger vi å formane en smule: Du må gjøre valg og prioritere. Prioriter kafégudstjenesten annenhver søndag om NGF er din menighet.  Fordi du trenger niste på veien. Og av en grunn til: Noen trenger å bli sett av deg. Det er ikke bare ditt behov som bestemmer om du kommer på kafégudstjeneste (eller en hvilken som helst annen gudstjeneste, om du tilhører en annen menighet).  Vi må øve oss i å tenke at noen andre trenger at du er der. De trenger ditt smil, litt løst snakk, en lett berøring eller ei skulder å gråte mot. Vil du fordype din egen og andres tilhørighet til menigheten, legger du (kafé)gudstjenesten inn i din egen kalender og plasserer turer og andre avtaler på de mellomliggende søndagene. Og du blir med i ei mindre gruppe. I NGF er mulighetene flere.

Å tilhøre noen… Godt å tenke på. Å tilhøre en familie. Et fellesskap. Og Gud. Større lykke finnes neppe…

Ikke lenger kristen?

For 5 år siden sluttet jeg (Dag W.) som undervisningskonsulent i FriBU (Frikirkens barn og unge) til fordel for jobb i næringslivet.  Det er en befrielse og ha kolleger som banner, drikker for mye alkohol innimellom og som er brutalt åpne og ærlige på eget liv.  Til for 5 år siden hadde jeg jobbet fulltid i “Kristen-Norge” siden 1997 og var rimelig sliten av kulturen, snillismen og den manglende viljen til å være ærlig om eget liv og situasjonen på bedehuset eller i menigheten.

Allerede i 2001 hadde vi (Tonje og jeg) tatt en beslutning om å bruke mer av tiden vår utenfor menighetsliv og den “kristne” omgangskretsen vår.  Endelig brukte jeg mesteparten av tiden min med mennesker som ikke viste akkurat hva de skulle tro på i og med at jeg begynte å jobbe i Næringslivet i 2004 og plantet en menighet som prøver å være mest tilstede for mennesker som ikke allerede går i en menighet.

Jeg opplever at mine kolleger har  klare bilder av hvordan kristne vanligvis oppfører seg og hva de skal mene. Og de har klare forventninger til hvordan en Pastor skal være.  Igjen og igjen oppdager jeg at menigheten jeg leder ikke passer inn i bildet de har av en menighet.  Jeg oppdager at mine meninger og verdier ikke stemmer med bildet kollegene, naboene og min “ikke kristne” familie har av typiske kristne meninger, politiske valg osv.  Og jeg har derfor sagt gjentatte ganger at det kanskje ikke er kristendom jeg driver med når jeg er pastor i Nedre Glomma Frikirke, eller når jeg prøver å leve som en Jesus-etterfølger i jobben min, familieliv, nabolag og ellers det som hverdagen lar meg møte.  De siste dagene har i tilegg en håndfull kristne ledere lansert organisasjonen Kristenfolket.no for å mobilisere til politisk press mot den rødgrønne regjeringen.  Det er jo ikke bare slik at jeg ikke identifiserer meg med folks oppfatning av kristne, jeg identifiserer meg jo heller ikke med mange av de som kaller seg kristne. (les mer…http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=570535)

Kanskje jeg ikke er kristen, og kanskje er ikke Nedre Glomma Frikirke en kristen menighet?  Jeg er kanskje ikke leder for en kristen gjeng, men tvertimot en gjeng som ikke helt vet hva de tror på, eller hva de skal mene om ekteskapsloven, den norske ambassaden i Israel eller andre mer eller mindre aktuelle verdispørsmål.

Vi vil tilhøre veien, være underveis, finne ut av det sammen, sammen med Gud.  Jeg synes det er vanskelig å kalle meg kristen.  Samidig tror jeg på den historiske, levende og oppstandne Jesus. Han som de bibelske forfatterne skriver om.  Han som er på vandring ute i verden, i møte med alle slags mennesker i alle slags situasjoner.  Han som er full av nåde og sannhet.  Vi er underveis fordi Han er på vandring.

I Nedre Glomma Frikirke kan hvem som helst komme som de er. Og de skal få forbli sånn – om de ikke selv ønsker en endring.  Du kan med andre ord komme som du er og forbli sånn om du vil.  Vi nekter å tre en livsførsel, politiske meninger eller betingelser for tilhørighet eller tro nedover ørene på folk.  Veien videre er uansett basert på den enkeltes egne frivillige beslutninger tatt i eget tempo.  Vi vil undervise om hva vi tror Jesus mener om våre liv, det samfunnet vi lever i og kulturen vi skaper sammen.  Vi vil si mye om det bibelen sier mye om, lite om det den sier lite om og prøve å unngå og bruke tid på det den ikke sier noe om.

I en situasjon der et produkts egenskaper ikke lenger stemmer med forventningen man har til varemerket, har man noen få alternativer.  Man kan skifte varemerke, og kalle produktet noe annet, eller man kan bruke tid på å forklare at varemerket har fått nytt innhold, ny smak og nye egenskaper.  VolksWagen valgte den siste strategien med bilmerket Skoda.  Jeg skal ikke mene noe om hva som er den beste strategien for andre, men jeg har ikke lenger ambisjoner om å endre den etablerte kristenheten i Norge fra innsiden.  Foreløpig har jeg ikke sett noen som kan klare å samle den norske kristenheten r undt en felles strategi for å endre folks oppfatning av “produktets egenskaper” heller.

Jesus er på vandring.  Jeg er underveis.  Jeg vet ikke lenger om jeg vil høre til blant Kristenfolket i Norge, men jeg hører til på Veien.  Og jeg vil gjerne gå sammen med andre som leter etter Jesus og som kanskje ennå ikke vet hva de skal tro, eller vet hvilken merkelapp de skal ha på troen sin.

Sommerstress eller feriehvile?

For et par år siden pusset vi opp kjøkkenet. I den anledning fikk vi induksjonskomfyr. Jeg har ærlig talt ikke tenkt så veldig mye på at matlagningen går så mye kjappere med den. Men da vi flytta inn på hytta vår i påsken, merket jeg  at noe hadde skjedd med meg de siste par årene… Hytta er nyoppussa, men han som solgte oss den, har satt en ganske alminnelig “gammeldags” komfyr på kjøkkenet. Da jeg skulle lage mat på den for første gang, virka den ikke! Det vil si, etter en stund gjorde den jo det. Den tok bare livet så mye mer med ro enn induksjonskomfyren hjemme.

Jeg har tenkt litt på det igjen de siste dagene. Ferielivet på hytta tvinger meg til en roligere rytme. I går oppdaget jeg f.eks at når jeg bruker vaskemaskinen her, kan jeg ikke støvsuge samtidig uten at sikringen ryker. Så mens vaskemaskinen går – og det tar jo en stund – må jeg nesten bare vente. Ikke bake, ikke støvsuge, ikke stryke… Joda, jeg kan ta skurebøtta, og jeg kan male eller holde på i hagen, men her ligger det altså til rette for ren hviletid.

Fint! Vi har alltid hatt et mål om å ta livet med ro i ferien. Derfor har vi teltet en del. For å minke muligheten for “nyttig” aktivitet. Jeg mener; Hvis du har sopa gulvet i forteltet, er liksom jobben gjort. Klokka har ofte fått ligge i kofferten, også. Mest for å minne meg på at jeg ikke trenger å ha kontroll hele tida.  Verken på tida eller livet.  Ingen vekkerklokke får ringe med mindre det er strengt nødvendig for å nå en avtale med andre.  Vi står opp når det passer oss  og spiser når vi er sultne. Komfyren og vaskemaskinen på hytta har minnet meg på viktigheten av å bevare noen av de gode vanene fra teltlivet og ta dem med inn i vår hyttetilværelse. For meg er det viktig å ta livet med ro og spare på opplevelsen av lange, lyse kvelder, varme og de gode småopplevelsene gjennom sommeren slik at jeg har “mat for vinteren”. For mange år siden leste jeg en billedbok for barn om Fredrik Mus som ikke var så flittig som de andre musene når det gjalt å samle på mat i sommerhalvåret. Han samlet i stedet på solstråler, farger og gode opplevelser. Etter hvert viste det seg at Fredriks bidrag til vinterdvalen var av stor verdi også for de andre musene.

Vi har to flittige små mus som naboer på hytta. To herlige søstre som står på og jobber seg gjennom dagene. En dag her i forrige uke – da det var på det varmeste – la jeg meg med bok og lunsjpakke i skyggen på stranda. Badet, leste… og sovna på strandmadrassen. Uten klokke aner jeg ikke hvor lenge jeg var borte, men da jeg våkna, var søstrene i ferd med å skifte etter en (rask, tenker jeg) dukker to-tre meter foran meg. “Nå må vi opp og jobbe litt igjen.”  De nikket og smilte. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle ha dårlig samvittighet fordi jeg lå der jeg lå, men jeg frigjorde meg fort fra den skyldfølelsen. “Javel?” svarte jeg – med et tydelig og stort spørsmålstegn etter. “Jo, vi synes vi må det…”  var forklaringen. Det holdt ikke som svar for meg. Heldigvis! Neimen om pensjonster med fri hele året skal legge lista for min aktivitet i ferien. Og neimen om jeg skal la meg styre av andres hage- og byggeaktivitet! Joda, vi har noen prosjekter på gang, vi også. Syrinene skal beskjæres (om det er aldri så mye høysommer. Det får de finne seg i), bodrommet skal få minst ett strøk til med maling og vi skal bygge platting for sommerkosen. I tillegg skal jeg ha tid til de sakte spaser- eller sykleturene. Markblomster. Morgenbad. En neve markjordbær på veien tilbake. Lukte på de rosene som blomstrer for første gang i år. En prat med femåringen i nabohytta og venninna mi et steinkast ned. En god bok eller fem. Noen skriverier og grublerier. En spontan tur og glede over folk som stikker innom.    Dessuten skal vi ha opp ei hengekøye. Det siste; Så snart som mulig!