«Jeg var overbevist om at jeg innerst inne var et ondt menneske», skriver prinsesse Märtha Louise i høstens så langt mest omtalte bok. VG siterte henne sist uka på at hun derimot ikke fant ondskap, men bare kjærlighet, i seg selv. Det er godt at forfatteren selv, i et intervju i Vårt Land, understreker at dette ikke har med troen på Jesus å gjøre. Når hun så i neste omgang strekker forklaringen på det hun har skrevet bok om, så langt at hun påstår det ikke har med religion i det hele tatt å gjøre, blir denne “englegreia” til prinsessen enda mer interessant. Men la meg ta en ting av gangen:
Her i huset tror vi definitivt på engler. Skikkelige, bibelske Gudsendte engler. De har ikke vinger (juleengler har vinger, bibelske engler har det ikke – med unntak av serafene, og de har til overmål tre par). Englene er Guds talsmenn ved flere anlendinger i Bibelen. De framstår som redningsmenn og hjelpere. De operere ikke å egen hånd, men er representanter for Gud med et tydelig oppdrag. Det er med andre ord ikke ubibelsk å tro på engler. Men englene til Märtha og det hun forfekter, har ingen ting med en bibelsk forståelse av fenomenet engler å gjøre.
Jeg erkjenner at akkurat den presiseringen antageligvis er mindre interessant for mange av dere som leser dette, og kanskje er det heller ikke det viktigste i første omgang. Men om en kjøper “hele pakka” blir dette vanskelig – og livsfjernt (Nå er pakka ikke så stor – det tar visst en times tid å lese hele boka, sies det). Prinsessens påstand om at disse engelene hjelper oss å se at det finnes bare kjærlighet og ikke ondskap “inni oss”, bør kunne tilbakevises av ren livserfaring hvis en ikke ønsker å bruke Bibelen som kilde for sterke motargumenter.
Bibelens menneskesyn er det mest realistiske jeg vet om: Mennesket er godt – faktisk det ypperste av Guds skaperverk. Vi er elsket av Gud og gitt uendelig verdi – uavhengig av hvem vi er eller hva vi kan bidra med i den verden i er en del av. Vi har i oss evne til å gjøre gode valg til beste for oss selv og omgivelsene. Men mennesket har også en annen side. Vi har potensiale i oss til å gjøre dårlige valg til skade for oss selv og omgivelsene – og vi gjør det! Er det ikke konsekvensene av dette vi ser rundt oss hele tiden? Hvor kommer alle konflikter, alle relasjonsbrudd, all krig og all dårlig forvaltning fra om det bare finnes kjærlighet inne i hvert eneste menneske? Eller er det først når vi slipper disse skytsenglene til at vi fylles med kjærlighet og alt ondt potensial forsvinner?
Det var litt underlige å få Märthas religiøse verden (for dette ER i høyeste grad religiøst) i fanget uka før bots-og bededag (som var sist søndag). Bots- og bededag er en gammel merkedag som minner oss på nettopp det faktum at i menneskehjertet finnes det – midt i alt det gode – en evne til gjøre ondt. Kirken har fra gammelt av markert denne dagen for å gi oss anledning til å erkjenne vår svakhet og bekjenne for Gud at vi har gitt etter for dette onde… For at vi så skal få reise oss, senke skuldrene og glede oss over at vi er tilgitt. Dette er det terapi i! Så langt jeg forstår, vil Märthas engletull legge stein til byrden for mange mennesker. For hva skal vi gjøre når vi finner mye rusk og langt fra bare kjærlighet når vi vender et ærlig blikk innover i oss selv?
Hvis jeg leter inni meg, finner jeg mye rart… Løfter jeg blikket fra meg selv, kan det hende jeg får øye på han som elsker meg og alle andre mennesker tross det korrupte potenialet som vi bærer med oss. Han som gir oss mot til erkjenne hvem vi dypest sett er, og som hjelper oss til å tale sant både om storhet og våre begrensinger.


Under menighetsweekenden vår ved høstens begynnelsen, stilte vi følgende spørsmål: Hva er det som gjør at vi opplever tilhørighet i et eller annet fellesskap? Svar-runden landa omtrent her: Vi opplever tilhørighet når vi føler oss sett. Så enkelt – og så vrient.
Allerede i 2001 hadde vi (Tonje og jeg) tatt en beslutning om å bruke mer av tiden vår utenfor menighetsliv og den “kristne” omgangskretsen vår. Endelig brukte jeg mesteparten av tiden min med mennesker som ikke viste akkurat hva de skulle tro på i og med at jeg begynte å jobbe i Næringslivet i 2004 og plantet en menighet som prøver å være mest tilstede for mennesker som ikke allerede går i en menighet.
I en situasjon der et produkts egenskaper ikke lenger stemmer med forventningen man har til varemerket, har man noen få alternativer. Man kan skifte varemerke, og kalle produktet noe annet, eller man kan bruke tid på å forklare at varemerket har fått nytt innhold, ny smak og nye egenskaper. VolksWagen valgte den siste strategien med bilmerket Skoda. Jeg skal ikke mene noe om hva som er den beste strategien for andre, men jeg har ikke lenger ambisjoner om å endre den etablerte kristenheten i Norge fra innsiden. Foreløpig har jeg ikke sett noen som kan klare å samle den norske kristenheten r undt en felles strategi for å endre folks oppfatning av “produktets egenskaper” heller.
For et par år siden pusset vi opp kjøkkenet. I den anledning fikk vi induksjonskomfyr. Jeg har ærlig talt ikke tenkt så veldig mye på at matlagningen går så mye kjappere med den. Men da vi flytta inn på hytta vår i påsken, merket jeg at noe hadde skjedd med meg de siste par årene… Hytta er nyoppussa, men han som solgte oss den, har satt en ganske alminnelig “gammeldags” komfyr på kjøkkenet. Da jeg skulle lage mat på den for første gang, virka den ikke! Det vil si, etter en stund gjorde den jo det. Den tok bare livet så mye mer med ro enn induksjonskomfyren hjemme.